home

En vanskelig forestilling

Beaivvá Sámi Naunálateáhter: «Olbmot/Folk»

Et stykke av Jon Tombre
Regissør: Jon Tombre
Regiassistent & Inspisient: Marte Fjellheim Sarre
Lyddesign: Eirik Blekesaune 
Tekster: Lars Göran Pettersson
Grafisk animasjon: Sabina Jacobsson
Musikkansvarlig: Roger Ludvigsen
Joikkomposisjon: Áillos
Skuespillere/aktører: Egil Keskitalo, Eila Ballovara Varsi, Ole Thomas Nilut, Anja Saiva Bongo Bjørnstad, Nils Henrik Buljo, Anitta Suikkari, Jan Cato Nilut, Ingor Ántte  Áilu Gaup, Mary Sarre
Musikere Arktisk filharmoni: Hallvard Steinhovden, Ingeborg S. Torvanger. Sveinung Lillebjerka, Elisabeth Turmo, Sabina Jacobsen

Til tross for et dyktig ensemble, fant jeg det vanskelig å forstå "Olbmot/Folk" - men  andre kan  få en spennende og utfordrende  opplevelse.

I 2016 og 2017 hadde Jon Tombre regien på «Vidas extremas» og «Vinduer», to sterke Beaivváš-oppsetninger. «Vidas Extremas», et samarbeid mellom teatret og to grupper fra Guatemala, var kanskje en av teatrets aller mest spennende produksjoner. Den hadde urpremiere på Det Norske Teatret på den samiske nasjonaldagen, 6. februar 2016. I år ble nasjonaldagen også feiret med en urpremiere, men denne gangen i Longyearbyen på Svalbard, der teatret aldri har spilt tidligere. «Folk» eller «Skygger fra fortiden» gjestet Oslo noen dager senere før den dro videre nordover.
Jeg var spent på det nye samarbeidet mellom Beaivváš og Jon Tombre, men dessverre ble jeg skuffet. Slik alle Beaivváš produksjoner gjør det, tar «Folk» opp det samiske folkets spesielle livsvilkår som etnisk minoritet i Norge. I programmet skriver Jon Tombre at som utgangspunkt for en ny produksjon for teatret ba teatersjef Rolf Degerlund i 2017 ham om å lese en bok om den svenske rasebiologen Herman Lundborg (1868-1943), som utviklet metoder for rase-undersøkelser, senere benyttet av tyske SS. Jon Tombre forklarer at han sa til Degerlund at han ikke syntes «tematikken [skulle] isoleres til Sápmi og den svenske professoren», men sees «i en større sammenheng»… Etter en del drøfting ble de enige om fire hovedtemaer: «skallemålingene i Sápmi, masseutryddelsene i konsentrasjonsleirene, kolonialiseringen av Afrika og cornflakes i USA». En rekke sketsjer, noen svart-hvitt tegneserier, et par sangnumre sneier bort på de fire temaene.
På sin hjemmeside skriver teatret at forestillingen handler om «rase og rasehygiene i dag», men på sitt helt spesielle vis: «Olbmot/Folk har ikke en sosialpolitisk målsetning, den har ikke tilsnitt av dokumentarisme, journalistikk eller ønske om fakta. Forestillingen er en kunstnerisk respons på hendelser fra vår nære fortid […] Olbmot/Folk har ikke en moral, den peker ikke på en løsning. Den er en samling fabuleringer, ord, tanker og subjektive lyder som en respons på skyggene fra fortiden.»
«… en samling fabuleringer, ord, tanker og subjektive lyder» er en treffsikker beskrivelse av det som skjer i løpet av den timen forestillingen varer. Jeg må innrømme at resultatet forekom meg ganske uforståelig. Hvorfor skulle det livlige ensemblet helt i starten legge seg ned på gulvet og rulle sammen brune papirsekker som de etterpå hengte opp slik at det likesom ble to rom på scenen? Hva har det med «kolonialiseringen av Afrika» å gjøre at en av skuespillerne, med ansiktet malt svart,  står alene på scenen og synger «Soldier of fortune», for så å falle død om etter siste linje? Jeg visste at det måtte være en person ved navn Kellogg som hadde funnet opp cornflakes, men ikke at frokostblandingen var ment å sette ned seksuallysten, og jeg ante heller ikke at Kellogg var en innbitt motstander av onani, og oppfant forhindringsmetoder: hos jenter, ved å gni syre inn i klitoris, og hos gutter ved å sy igjen forhuden over penis slik at ereksjon ikke lenger var mulig. Interessant nok, men vanskelig å se hvilken sammenheng det har med rasediskriminering.
Kort sagt, jeg skjønte svært lite, og det er grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive litt om «Olbmot/Folk», jeg tenkte at jeg kanskje, etter å ha lest programmet nøye og studert kildene grundig, ville skjønne mer. Men det gjorde jeg ikke. Kanskje min manglende forståelse for Jon Tombres egenartede scenespråk har skylden, og at mange andre – i motsetning til meg – kan få en variert og spennende opplevelse av en innovativ, men også ganske sær forestillingen.

Publisert: 17.02.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene mĺ fylles ut!
Folk/Olbmot

Folk/Olbmot

Hele Folket/Olbmot-ensemblet

Foto Beiavvas