Stor avstand til intimspill
Av Samuel Beckett
Oversatt av Øyvind Berg
Regissør: Anne-Karen Hytten
Scenograf: Milja Salovaara
Med Anne Krigsvoll og Kim Haugen
Glimrende spill til tross, på Nationaltheatrets Hovedscene mangler Becketts tekst den nærheten som gjør den gjenkjennelig
Samuel Beckett skrev «Happy days» i 1961, det vil si etter «Mens vi venter på Godot» (1952) og «Sluttspill» (1957), hans to andre mest spilte stykker. Det er tredje gangen Nationaltheatret setter det opp, og den første oppsetningen i Norge fant sted i 1968 på Nationaltheatret, men den gangen på Amfiscenen, og het «Deilige dager». Hittil er det under denne tittelen stykket er blitt kjent, men i år har oversetter Øyvind Berg valgt å kalle det «Lykkedager», en noe mer dekkende tittel ettersom menneskets drøm om et lykkelig liv er hovedtema, dersom det er mulig å mene at Beckett bygde sin dramatikk omkring ett hovedtema – mange av hans tolkere mener det er helt feil, og at hans teater bare vil vise menneskets, og menneskelivets, meningsløse og deprimerende tomhet.
I «Lykkedager» går han enda lenger mot det absurde: i hans to tidligere stykker snakker personene sammen, mens Winnie stort sett bare snakker med seg selv, bortsett fra noen få replikker hun veksler med Willie, samboeren eller ektemannen – det forblir uklart. Stykkets mangel på handling, og Winnies, og for så vidt også Willies, totale mangel på personlighet, har ført til at «Lykkedager» er blitt tolket som en overbevisende utlevering av menneskelivets absurde meningsløshet.
Ifølge Becketts sceneanvisninger utspiller stykket seg på en «stor svidd gress-slette som stiger til en lav haug midt på» der Winnie ligger «begravet til over livet». I Milja Salovaaras scenografi er «den lave haugen» blitt til en ruvende forhøyning av gyllent silkelignende stoff, og med rette eller urette, tolker jeg det dithen at regissør Anne-Karen Hytten velger å plassere Winnie hjemme i leiligheten sin. Winnie sover, men så ringer vekkerklokken, hun våkner brått og mumler en morgenbønn. Hva skal hun foreta seg på denne «himmelske» dagen? Hun skal iallfall pusse tennene, en prosess som varer og varer… Det viser seg etter hvert at en hårbørste, en revolver, en parasoll og en medisinflaske, er viktige elementer i Winnies hverdag. Hun snakker og snakker, men hennes refleksjoner blir til en ganske uspennende enetale, for Winnies verden er begrenset. Bortsett fra at hun iblant trekker fram minner fra ungdomstiden – som det første kysset, ser hun ikke ut til å ha, eller ha hatt, andre menneskelige relasjoner enn til Willie som holder til litt lenger ned på scenen. For henne er han meningen med livet, men han ser ikke ut til å være særlig interessert, han er mest opptatt av å lese avisen. Uansett - tiden går, og i stykkets annen del, «står Winnie nå opp til halsen i jord». Døden nærmer seg.
Anne Krigsvoll er en overbevisende Winnie, og hun makter den krevende utfordringen det er å holde publikum fanget i halvannen time. Hun imponerer med en nyansert og reflektert tekstframføring, en morsom og levende mimikk, et uttrykksfullt kroppsspråk – alt er på plass. Kim Haugen er en sjarmerende Willie, og paradoksalt nok ser han ut til å finne livet morsommere enn det Winnie gjør, enda hun stadig snakker om en «himmelsk» dag.
I og for seg er denne «Lykkedager» en vellykket oppsetning. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor teatersjef Hanne Tømta har valgt å la den utspille seg på Hovedscenen, og Anne-Karen Hytten har plassert både Winnie og Willie ganske langt inne på scenen. Jeg har sett Becketts stykke to ganger tidligere, begge ganger på små scener der vi kom tett innpå Winnie. Slik jeg opplevde «Lykkedager», hadde teksten nå mistet sin aller viktigste dimensjon – nemlig nærheten. Det er jo nærheten til Winnie som gjør at hun, sine skrøpeligheter til tross, blir et levende menneske hvis små problemer vi kan gjenkjenne og leve oss inn i. Det er kanskje fordi nærheten har vært en så avgjørende faktor for min opplevelse av stykket, at jeg denne gangen syntes Beckett ble ganske intetsigende og uinteressant. Og dette til tross for Anne Krigsvolls glimrende tolkning – som jeg utvilsomt ville gledet meg enda mer over under andre omstendigheter.
Din kommentar:
"Lykkedager"
Willie (Kim Haugen) og Winnie (Anne Krigsvoll)
Foto Øyvind Eide