home

Livestreaming - ny teaterkunst

"Eg er vinden"

Det Norske Fossekompaniets livestreaming av
«Eg er vinden»
Av Jon Fosse
Regi/manusbearbeidelse: Peter Kolbjørnsen og Maud Monceyron Jonassen Skuespillere: Peter Kolbjørnsen og Maud Monceyron Jonassen Musiker/lyddesigner: Tobias Wam Grønborg
Lysdesign: LGS Lyd og Lys ved Marius Simensen Evenstuen
Filmfotograf: Knut Anders Sørum
Produsert av Det Norske Fosse-kompaniet AS i samarbeid med Friscena ved Gjøvik Kultursenter. Sponset av Quality Hotel Strand Gjøvik.

Coronaepidemiens stengte teatre har ført til en interessant og positiv utvikling innen scenekunsten – nemlig livestreaming.

Første ute her er Det Norske Fossekompaniet med sin streaming av kompaniets andre produksjon, «Eg er vinden».
Fossekompaniet holder til i Præstgar’n i Snertingdal like ved Gjøvik, og er «dedikert Jon Fosses dramatikk». For ett år siden satte kompaniet opp «Natta syng sine songar», en meget vellykket tolkning som bl.a. gjestet Nationaltheatret i mai i forbindelse med teatrets feiring av forfatterens 60 år. I år har kompaniets valgt «Eg er vinden», en av Jon Fosses mindre spilte og senere tekster. Stykket ble først utgitt i 2008, men den hittil eneste oppsetningen, en samproduksjon mellom Festspillene i Bergen og Nationaltheatret i regi av Eirik Stubø, hadde urpremiere i Bergen i juni 2007, og kom til Nationaltheatret i oktober som en del av årets Samtidsfestival.

«Eg er vinden» har to personer, Den eine og Den andre. De befinner seg om bord i Den enes seilbåt, og stykket åpner med en dyster replikkveksling mellom de to. Den eine (Peter Kolbjørnsen) tenker tydeligvis på å ta livet av seg, og kunngjør at han «ikkje lenger finst», mens Den andre (Maud Monceyron Jonassen) repliserer at «men livet/(ganske kort pause)/ ja det er jo ikkje så ille/vel». I detalj utbroderer Den eine sin totale mangel på livstro og livsglede, «eg likar ikkje at eg ikkje er noko», det gjør at han bare blir tung, «ein stein». Det er tydelig bare ett sted der han orker livet – det er på sjøen. Etter en stund legger de til lands, tar et par drammer og spiser litt, kontakten mellom dem blir tettere, de får et lystig latteranfall, og et øyeblikk kan det se ut som Den eine ikke er helt uinteressert i Den andre… Men så vil han seile videre, nå vil han langt ut til havs, og der gir han opp. «Og så låg han der i sjøen» sier Den andre som forgjeves prøver å redde ham. Og stykket ender med at Den eine gjentar det han uttalte i åpningsscenen: «Eg er borte med vinden/Eg er vinden».
Her er ingen handling i ordets egentlige forstand, jeg opplever stykket som en sørgmodig og motsetningsfylt avskjedssang til livet. Peter Kolbjørnsen er overbevisende som den mistrøstige Den eine som, selv om han ikke lykkes, tross alt gjør det han kan for å godta at det finnes lyspunkter også i hans verden, og Maud Monceyron Jonassens Den andre er en nyansert, mangesidig og uselvisk kvinne som gjør alt hun evner for å komme Den eine i møte. To sterke tolkninger som selve forestillingens form gjør ekstra spennende. Som teaterpublikum hadde vi opplevd de to skuespillernes fysiske nærvær, men denne gangen er det annerledes: Det er kamera som spiller den avgjørende rollen – iblant ser vi dem sammen, som i den fine scenen der de står på det duvende båtdekket, men mesteparten av tiden er det gjennom ransakende og utleverende nærbilder at filmfotografen – og antakelig også regissøren – utdyper sin tolkning av teksten. En besnærende og samtidig utfordrende uttrykksform.
Jon Fosse gjør det klart at Den eine er en mann, men hvorvidt Den andre er mann eller kvinne sier han ingenting om. Her har regissør Maud Monceyron Jonassen som også spiller Den andre, valgt at vedkommende er kvinne. I Eirik Stubøs versjon ble begge rollene tolket av mannlige skuespillere. Jeg beklager virkelig at jeg ikke fikk sett den, det hadde vært meget interessant å se i hvilken grad rolletolkerens kjønn påvirker forholdet mellom de to – er det for eksempel en antydning til erotisk tiltrekning mellom dem, spesielt fra hennes side?
Streaming av intimteater håper jeg virkelig vi får oppleve mer av – bare tenk på hvor spennende det hadde vært å følge samtalene mellom Estragon og Vladimir mens de «venter på Godot»!

Publisert: 13.05.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
"Eg er vinden"

"Eg er vinden"

Den eine (Peter Kolbjørnsen) og Den andre (Maud Monceyron Jonassen)

Foto Fossekompaniet