home

Jens Bjørneboes galehus

Det Norske Teatret Scene 2: «Bestialitetens historie»

Av Jens Bjørneboe
Tilrettelagt for scenen av Ivica Buljan
Til nynorsk ved Inger Johanne Sæterbakk
Regissør: Ivica Buljan
Scenograf: Aleksandar Denic
Kostymedesignar: Ana Savic Gecan
Lysdesignar: Marianne Thallaug Wedset
Komponist: Mitja Vrhovnik Smrekar
Dramaturg: Anders Hasmo
I rollene: Oddgeir Thune, Geir Kvarme, Hilde Olaussen, Joachim Rafaelsen, Frode Winther, Kyrre Hellum, Amel Basic, Eivin N. Salthe, Julie Moe Sandø

Ivica Buljans sceneutgave av «Bestialitetens historie» lykkes ikke i å skape teater av en merkelig roman.

Jens Bjørneboes romantrilogi om menneskets grusomhet, «Bestialitetens historie», regnes som hans viktigste bok, og som et sentralt verk i norsk litteraturhistorie. Regissør Ivica Buljan har tatt utgangspunkt i bind 2, «Kruttårnet», en grundig skildring av hvordan samfunnets, og ikke minst kirkens regler og verdier, har gjort menneskene blodtørstige og onde. Slik jeg opplever det, tar Bjørneboe opp et viktig og stadig aktuelt tema, og hans fremstilling er en gjennomtenkt og veldokumentert analyse, men jeg har problemer med å slutte meg til hans Brecht-inspirerte romanform – her er ingen egentlig handling, bare en rekke historier som fortelles av en rettstjener, en litterær utgave av forfatteren selv, og de brå sidesprangene samt de mange personene som uventet dukker opp, gjør det ekstremt vanskelig å følge det som utspiller seg. Høydepunktene er rekonstruksjonene av den kristne kirkens hekseprosesser, og av bødlenes oppgaver gjennom tidene. Men jeg ville langt heller ha lest dem som kildedokumenterte kapitler i et samfunnskritisk essay.
Denne leser-opplevelsen av «Kruttårnet» gjorde meg spent på hvordan den kroatiske regissør og dramatiker Ivica Buljan ville overføre boken til scenen. Han har ikke prøvd å dramatisere den, han har bare, slik det står i teatrets oversikt, «tilrettelagt» Bjørneboes tekst for scenen, og følger den ganske nøye.
Hovedpersonen, rettstjeneren Jens, framstilt av en ung, sprek og livslysten Oddgeir Thune, oppholder seg i La Poudrière (Kruttårnet), et galehus på den franske landsbygda der sjeflegen har utnevnt ham til «skriftefar og sjefsideolog» - hvordan eller hvordan han har havnet ditt, får vi ikke vite. Den fornuftige sjeflegen, docteur Lefèvre (Geir Kvarme), er stykkets andre hovedperson. Ellers møter vi de samme innlagte pasientene som i boken – den amerikanske generalen (Frode Winther) som har drept den svarte hushjelpen sin etter å ha voldtatt henne, den unge belgieren (Joachim Rafaelsen) som har myrdet de to ungguttene han hadde ligget med, Bathory (Kyrre Hellum), den profesjonelle ungarske soldaten og fascisten som er plaget av langvarige gråtetokter, og etter å ha danset en vill dans legger seg ned i en svart likpose og dør, og en russisk ambassadørfrue (Hilde Olaussen)som hyler uavbrutt fordi hun ikke får tilfredsstilt sin seksuallyst.  En av de ansatte legene, Lacroix (Frode Winther) er utvilsomt litt gal, for han prøver stadig å skjære hodet av seg, men det er også han som holder det viktige foredraget om bødlene gjennom tidene. Ellers har Lefèvre et homofilt forhold til vaktsjef Al Assadun (Amel Basic) som han har funnet i slummen 15 år gammel, men deretter betalt utdannelsen for.

Ivica Buljans regi er tydeligvis sterkt Brecht-inspirert, og Verfremdungs-teknikken preger oppsetningen: det er nok å nevne de mange artige, men ganske uforståelige sangnumrene som framføres til akkompagnement av Waffel SS, ensemblets eget punkrock-band. Brecht-stilen kler Bjørneboes tekst som jo først og fremst ønsker å formidle et relevant og aktuelt politisk budskap. Når forestillingen likevel ikke blir godt teater, skyldes det i stor grad det litterære utgangspunktet: ingen av hovedpersonene har en historie som sier noe om Bjørneboes budskap.  Antakelig er Jens og Lefèvre ment som bevis på at det er mulig å motstå samfunnets menneskefiendtlige normer, men dessverre blir de begge ganske flate bifile klisjeer som virker mer interessert i å tilfredsstille sin alkoholtørst enn i å frelse verden. Dersom Bjørneboe hadde skildret samfunnskreftene som fører til at selve «ofrene» for samfunnets seksualfiendtlighet, den amerikanske generalen og den unge belgieren, utvikler seg til brutale mordere, og dermed gjort dem til sentrale personer, ville det ha vært langt lettere for Ivica Buljan å gjøre sceneutgaven til godt teater som angår oss – for ikke å si at boken antakelig også hadde vært langt bedre.

Ensemblets ni skuespillere gjør alt de kan, og det er ikke lite, for å skape en kunstnerisk og politisk interessant forestilling. Jeg har allerede nevnt innsatsen til Oddgeir Thune, Geir Kvarme og Kyrre Hellum – og alle burde nevnes, Hilde Olaussen er for eksempel en kostelig komisk sexgal ambassadrise og Amel Basic en særdeles ydmyk og beskjeden Al Assadun.Aleksandar Denics scenografi, der fire fem henrettelsesmaskiner står oppstilt angir tonen, men de er ikke med i forestillingen, og forblir innholdssymboler.

Utfra hans ståsted – som later til å være en grenseløs beundring for Jens Bjørneboes trilogi – har Ivica Buljans signert en gjennomført regi, selv om jeg ikke helt forsto hvorfor ungarske Bathory føler slik trang til å danse før han kryper ned i likposen, eller grunnen til at Jens fiker til Christine som velkomst på hennes andre besøk – og enda merkeligere – hvorfor hun overhodet ikke reagerer. Men dette er småting. 

Konklusjon må bli at de som setter Jens Bjørneboes «Kruttårnet» høyt, vil få en sterkere opplevelse enn oss mer skeptiske.

Publisert: 03.09.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Bestialitetens historie

Bestialitetens historie

Ensemblets eget punkrock-band, Waffel SS

Foto Magnus Skrede

Bestialitetens historie

Bestialitetens historie

 Aleksandar Denics scenebilde med flere henrettelsesmaskiner

Foto Magnus Skrede