Meningsfylt Brecht-oppsetning

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Den kaukasiske krittringen»

Av Bertolt Brecht
Oversatt av Øyvind Berg, bearbeidet av Johannes Holmen Dahl
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenografi: Nina Damerell
Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim
Komponist: Alf Lund Godbolt
Musiker og komponist: Elisabeth Mørland Nesset
Med Hanna-Marie Grønneberg, Jan Gunnar Røise, Tone Mostraum, Per Bogstad Gulliksen, Sindre Strand Offerdal, Olavus Frostad Udbye, Amina Sewali, Sigurd Myhre

Bertolt Brecht er en av det 20.århundres mest interessante dramatikere, og «Den kaukasiske krittringen» er en av hans sentrale tekster.

Bertolt Brecht er en av det 20.århundres mest spennende dramatikere, både på grunn av temaene han fører til scenen, og av måten han gjør det på – her kan jo «verfremdung»seffekten nevnes. Han skrev «Den kaukasiske krittringen» i 1944 mens han bodde i USA, og stykket hadde sin uroppføring der, i Santa Monica. Så vidt jeg kan se, ble det satt opp for første gang i Norge i 1962 på Det Norske Teatret i regi av den tyske regissøren Peter Palitzsch med Liv Ullmann i rollen som Grusje.
Det hører ikke til Brechts mest spilte stykker her hjemme, men det ble satt opp igjen på Det Norske Teatret i 2004, den gang i regi av ungarske János Szász, og jeg opplevde det som «flammende politisk teater… som vil engasjere oss i en protest mot krig og urett».
Johannes Holmen Dahls gjennomtenkte og tekstsentrerte oppsetninger av klassikere som «Antigone» og, «Den knuste krukka» har overbevist meg om at han er en våre mest spennende yngre regissører, og selv om hans regi av Tsjekhovs «Kirsebærhagen» på Det Norske Teatret i vår skuffet meg litt, så jeg fram til hans tolkning av Brechts sammensatte og sentrale tekst.
Holmen Dahl ser ut til å ha en forkjærlighet for et helt spesielt scenebilde: Allerede i «Antigone» i februar 2018, var Det Norskes store Hovudscene «svart og naken». Det samme gjaldt «Den knuste krukka» og også «Kirsebærhagen» utspilte seg i «et ganske nakent svart rom». Denne gangen er Amfiscenens bakvegg dekket av en grå sirkel med hvite stråler, og resten av scenen ligger mørk og naken, med bare noen enkle rekvisitter – en badebalje, en talerstol, en madrass – som antyder hvor handlingen utspiller seg. Dette scenebildet understreker det teatrale og ikke-realistiske, men gjør det iblant vanskelig å følge utviklingen, for eksempel når Grusje flykter over fjellene i Georgia til broren med barnet hun har valgt å ta seg av.

Handlingen i «Den kaukasiske krittringen» er innfløkt. Den utspiller seg med bakgrunn i en brutal revolusjonskrig i Georgia som fører til at guvernøren blir halshugget og at tjenestejenta Grusje overtar ansvaret for hans nyfødte sønn. Men som alltid hos Brecht har handlingen også et politisk perspektiv – utnevnelsen av landsbyskriveren Azdak til dommer, og hans avgjørelse om at Grusjes kjærlighet gjør at hun er banets rette mor, ikke guvernør-enken.
Stykket har også mange personer, av stykkets ensemble på åtte, er det kun tre som bare har en rolle – sangeren (Sindre Strand Offerdal) som, henvendt til oss tilskuere, stadig forklarer oss bakgrunnen for det som skjer på scenen,
Grusje (Hanna-Marie Grønneberg) og kjæresten hennes, Simon (Olavus Frostad Udbye) som ender med å gi etter for nestekjærligheten til slutt, – de fem øvrige spiller alle to personer hver «med flere». Det er nok en av årsakene til at jeg iblant hadde vanskeligheter med å skjønne hvem de skulle være akkurat da.
Stykket åpner med at guvernøren blir halshugget i det han en påskemorgen kommer hjem fra kirken med sin frue (Amina Sewali) og deres nyfødte sønn, Michel. Hans frue må flykte så fort som mulig, og blir så opptatt av å få med seg eiendelene sine i flukten at hun glemmer sønnen. Tjenestejenta Grusje tar hånd om det ettersøkte spebarnet og flykter til brorens gård langt oppe i fjellet. Underveis er hun mest opptatt av kjæresten Simon, og hun blir først fristet til å kvitte seg med Michel som «sparket [henne] i ryggen hele natta». Men når en ond korporal (Sigurd Myhre) vil ha tak i barnet, slår hun helt om. Hun roper «han er min». Henvendt til gutten sier hun «nå er du min sønn», og fra det øyeblikket er hun villig til å ofre alt for barnets skyld.

Johannes Holmen Dahl har valgt å forenkle Brecht, og det viktigste momentet her er Grusjes forhold til barnet. Uten å henfalle til lettvint sentimentalitet skaper Hanna-Marie Grønneberg en troverdig og rørende Grusje. Kanskje fordi «morskjærlighet»sperspektivet er det viktigste her, blir annen dels første scene, som tar for seg den politiske utnevnelsen av dommeren Azdak (Jan Gunnar Røise), vel langdryg og uspennende, til tross for at Holmen Dahl har kortet den radikalt ned. Men siste del – der dommeren skal avgjøre hvem som skal få beholde gutten – hans kjødelige mor eller Grusje – blir en glimrende dramatisk happy ending. Og selv om jeg nok kunne ønsket en mer allsidig tolkning, er årets «kaukasiske krittsirkel» en god teateropplevelse.

Publisert: 29.10.20 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!