Teaterpolitisk korrekt

Det Norske Teatret i samarbeid med KHIO:«Krasnoyarsk: Dagdraumnasjonen»

Basert på «Krasnoyarsk» av Johan Harstad Prosjektleder og scenograf: Monica Valsø Nestvold Regi: Miriam Prestøy Lie Koreograf: Ingri Midgaard Fiksdal Lyddesign: Åslaug Uddu Ystad Lysdesign: Ellen Huuse Video: Lisa Helstrøm Jørgensen Med Frank Kjosås, Ragnhild Hilt, Unn Vibeke Hol, Caisa Strømmen Røstad, Kristin Ryg Helgebostad, Martin Lervik

En absurd teaterlek med surrealistiske episoder blir likevel for langdryg

I Vidar Sandems sjefstid har Det Norske Teatret åpnet sine dører for en rekke annerledes prosjekter, som for eksempel Yngve Sundvors Utan Filter og Dramatikkfestivalen. Det er framsynt og kunstnerisk spennende å slippe nye og opprørske stemmer inn i institusjonsteatret, for selv om ikke alle lykkes like godt, bringer de med seg noe forfriskende utradisjonelt.

 

Krasnoyarsk: Dagdraumnasjonen, Monica Valsø Nestvolds bacheloroppgave som ferdig utdannet scenograf fra Kunsthøgskolen, føyer seg inn rekken.
Slik oppsetningen er bygd opp, er scenografien så sammenvevd med regi, lyd, lys og koreografi at den vanskelig lar seg vurdere alene. Scenebildet er urolig, og bygges stadig opp og ned: Trepaller, et malt lerret som først forestiller den lille del av vår verden som har overlevd undergangen, men så deles i to, og blir til reklameplakater for en sydhavsstrand, et spartansk telt, ett bord, en stol, et par klumpete tekniske apparater, et firemanns-orkester til venstre på scenen, og en tåspiss-danserinne i klassisk strutteskjørt er hovedelementene i den kaotiske apokalyptiske verdenen der stykkets noe uklare historie utspiller seg.

 

Krasnoyarsk interesserer også fordi teatersjef Hanne Tømta har ansatt forfatteren, Johan Harstad, som Nationaltheatrets første husdramatiker. Han er, hittil kjent som romanforfatter, men gir i høst ut Krasnoyarsk sammen med tre andre enaktere. Krasnoyarsk består av monologer framført av to mannlige antropologer og en ung kvinne, Kreuzberg. Med unntak av Russland og deler av Asia finnes verden ikke lenger, den har gått under i en apokalyptisk katastrofe. For å bygge en ny stat på ruinene av det som en gang var, leter arkeologer etter rester av vår forsvunne sivilisasjon. Langt ute i ødemarken møter stykkets ene hovedperson, Arkeologen, en ung kvinne som har funnet en uvurderlig skatt: En serie sosiologiske rapporter der en rekke mennesker har fortalt om avgjørende episoder i sitt liv. Dette er utgangspunktet for en fabel om fantasien og skaperevnen som livgivende element i vår sivilisasjon, samtidig som de mange korttekstene gir assosiasjoner til parallelle verdener.

 

Dramatikeren gir de som skal sette opp stykket, helt frie hender: De kan naturligvis følge hans manus, men dersom de ikke ønsker det, kan de «presentere (det) i egendefinert utgave. I det siste tilfellet oppfordrer forfatteren de medvirkende til fritt å stryke, endre, flytte, samt tilføre ny tekst, nye elementer, nye løsninger, og for øvrig gjøre akkurat hva man vil med innholdet. De eneste kravene som stilles, er at karakterene Kreutzberg og Antropologen på et eller annet vis beholdes, og at minimum tre av stykkets korttekster inngår.» Stykket skal i tillegg ha en egen undertittel.

 

Monicca Valsø Nestvold og Miriam Prestøy Lie har valgt å lage sin versjon, som de har kalt Kranoyarsk – dagdraumnasjonen. I hovedtrekkene har de fulgt Johan Harstads historie, men bl.a. ved først å bruke en av korttekstene - om en ung mann som ved en misforståelse blir tatt for å være selvmordsbomber – som en delvis komisk åpningsscene med tragisk utfall, og så la den unge mannen gjenoppstå i Kreutzbergs skikkelse, legger de temamessig langt større vekt på «parallelle verdener». Kanskje fordi det bare er kvinner bak produksjonen, er de to mannsrollene blitt til kvinner, og vice versa. I og for seg en detalj, men med en pussig konsekvens: Mens det hos Johan Harstad er kvinnen som evner å holde fantasien i seg levende mot alle odds, blir det her mannens fortjeneste.

 

Kranoyarsk – dagdraumnasjonen er en absurd teaterlek med mange lettere surrealistiske episoder. En del av korttekstene fungerer glimrende, andre faller flatt til jorden. Prestøy Lie og Valsø Netsvold har pøst på med de forskjelligste sceniske påfunn, men igjen - noen ganger riktig morsomt, andre ganger litt masete og pinlig. Mon tro om ikke forestillingen ville ha tjent mye på å bli strammet kraftig inn? Slik teksten her er redigert, blir det vanskelig å følge fabelens logikk, og to timer temmelig meningsløs teaterlek blir litt i overkant. Da skulle jeg iallfall gjerne hørt litt mer fra det energiske firemannsbandet, Young Brother Boys, og sett mer til danserinnen, Caisa Strømmen Røstad, slik at jeg kunne funnet ut av om hun er virkelig, eller bare eksisterer i Kreutzbergs fantasi?

 

Ragnhild Hilt er en sympatisk, lavmælt arkeolog, Unn Vibeke Hoel en brutal og grovkornet ditto, mens Frank Kjosås har en sterk scenisk utstråling i utgangspunktet, og her utmerker han seg med sitt vitale og energiske spill, fylt av humor og humør. Det hjelper ikke. Til tider blir det svært langdrygt og teaterpolitisk korrekt. Kanskje mye kunne vært løst om de ansvarlige med hård hånd hadde fjernet en del «darlings».

 

Publisert: 05.12.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen	10.12.08 22:58
Det er rettet opp! Tusen takk!
Camilla Strømmen	10.12.08 17:38
Danserinnen heter Caisa Strømmen Røstad. Bare en liten anmerkning.