Siste kritikker:

Haltende hærmenn

Hålogaland Teater: Hærmennene på Helgeland

Av Henrik Ibsen Bearbeidet av Marit Moum Aune, Iren Reppen og Morten Kjerstad Regi: Marit Moum Aune Scenografi: Dagny Drage Kleiva Med Ketil Høegh, Issaka Sawadogo, Lene Kristin Ellingsen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Marte Tangen og Espen Østman

Et dristig forsøk. Men resultatet er dessverre like haltende som Ibsens egen tekst

Lent opp mot veggen snakker en velkledd forretningsmann ivrig i mobilen mens publikum strømmer inn til Scene Øst. Noen minutter senere står han midt foran scenen og betror oss sin sorg. Han er Ørnulf, en islandsk høvding som er kommet til Norge for å få oppreising for den urett han led da både datteren Dagny og fosterdatteren Hjørdis i sin tid ble bortført uten hans samtykke, Dagny av sjøkongen Sigurd, og Hjørdis av storbonden Gunnar på Helgeland.

Slik åpner Hærmennene på Helgeland, en innfløkt historie om hevn, dødbringende intriger og skjulte lidenskaper, men framfor alt historien om Ørnulfs fosterdatter Hjørdis. Hun er stykkets mest originale og interessante skikkelse, en sterk, lidenskapelig og renkefull kvinne som sår splid og egger til kamp fordi hun lever i et kjærlighetsløst ekteskap med en mann som ikke tenner henne. Når Gunnar omfavner henne opplever hun aldri at «blodet brenn, brøstet banke», og hun svimler aldri «i selsom fryd», betror hun sin sjokkerte søster Dagny. Hennes frustrerte seksualitet gjør henne ond og destruktiv, hun kan ikke finne seg i at stykkets menn går inn for en rasjonell konfliktløsning, men egger dem stadig til ussel udåd. Ørnulf forklarer hennes stridslyst med at hennes far «en gang ga ongan sine et ulvehjerte å spise, så de sku bli aggressiv. Ho Hjørdis har så vesst fått sin del».

Lene Kristin Ellingsens Hjørdis har den rette iskalde utstrålingen, og i kjærlighetsmøtet med Sigurd, mannen hun har elsket uten å vite det, får hun glimrende fram at hun under andre omstendigheter kunne blitt en annen. Hun har et uttrykksrikt og presist kroppspråk, men skuffer i dialogene. Hun får ikke fram kraften og tyngden i Hjørdis’ giftige og avgjørende replikker, blant annet fordi diksjonen er for dårlig. Samspillet mellom henne og Sigurd (Issaka Sawadogo) som bør være intenst og ordløst elektrisk fra første stund, begynner heller ikke å fungere før de endelig snakker åpent sammen. Diksjonen er for øvrig et problem i forestillingen. Unntaket er Ketil Høegh. Hos ham får hver eneste replikk sin fulle mening og tyngde, og han skaper en sterk, steil med samtidig klok og vennligsinnet Ørnulf.

Marit Moum Aune har valgt å la Hærmennene i Helgeland utspille seg i vår tid, og understreker dette med sitt valg av rekvisitter. Sigurd og Dagny drar rundt på flykofferter, det strømmer moderne amerikansk pop fra høyttalerne. Samtidig har Moum Aune valgt å beholde æresbegrepet, kvinnesynet og den totale mangelen på respekt for menneskelivet som Ibsen tillegger vikingtiden. Antakelig er dette ment å gi stykket ny aktualitet ved å etablere en parallell til for eksempel islamsk kultur, men det funker ikke, og virker bare totalt anakronistisk. Språkføringen er et kapittel for seg. Ikke bare svitsjer Sigurd, Gunnar og Dagny stadig fra nordnorsk til engelsk, men det snakkes også både islandsk og et ukjent (afrikansk?) språk. I starten trodde jeg at de engelske dialogene, som var de letteste å oppfatte, var lagt inn for å skjule skuespillernes mangelfulle norske diksjon, men så gikk det opp for meg at de nok skulle illustrere vår tids globalisering. Det funker like dårlig som hentydningene til vikingtiden.

Marit Moum Aune har kuttet drastisk i Ibsens tekst. Absolutt med rette, men samtidig gjør kuttene det vanskelig å følge den innfløkte intrigen, personenes følelser og reaksjoner blir til postulater, og i stedet for å være spennende blir de voldsomme begivenhetene i perioder uinteressante og likegyldige.

Teatersjef Iren Reppen er opptatt av hva Nord-Norge har betydd for Ibsen, og har nok delvis valgt Hærmennene for deres tilknytning til Helgeland. Det er et dristig valg, og en halsbrekkende utfordring å ville lage moderne og aktuelt teater av en interessant, men ufullendt tekst. Teatersjef, regissør, scenograf og ikke minst skuespillere skal ha all ære for å ha gått løs på oppgaven med dødsforakt. Men i likhet med Ibsens egen tekst er resultatet dessverre ganske haltende.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 10. januar