Siste kritikker:

Klassisk familiedrama

Nationaltheatret, Amfiscenen: "Tilbaketoget fra Moskva"

Av William Nicholson Oversatt av Per Qvale Regi: Kjetil Bang-Hansen Scenografi: John-Kristian Alsaker Med Monna Tandberg, Trond Brænne og Kim Sørensen

I ypperlig samspill med Trond Brænne og Kim Sørensen gir Monna Tandberg en glimrende tolkning av en problematisk kvinnerolle.

Lørdagens premiere på Amfiscenen var Hanne Tømtas første som Nationaltheatrets nye sjef, og selv om man ikke bør legge for stor betydning inn i en enkelt premiere, var den naturligvis imøtesett med spesiell interesse. Til å hylle Monna Tandbergs innsats på teatret gjennom nesten 50 år, har Hanne Tømta valgt et stykke av den i Norge forholdsvis ukjente britiske William Nicholson. Tilbaketoget fra Moskva hadde London-premiere i 1999, men ble først en virkelig suksess da det fire år senere ble satt opp på Broadway der det ble nominert til flere Tonypriser.

Stykket er en bitter og desillusjonert fortelling om kjernefamilien, far, mor og barn. Jamie er 30 år, yrkesmessig er han vellykket, men han har problemer med å engasjere seg følelsesmessig. Han er glad i foreldrene, selv om han ikke ser dem så ofte fordi han misliker morens herskesyke og farens unnfallenhet. Men en helg han er på besøk, forteller faren Edward at han har truffet en annen og nå skal forlate Jamies mor Alice, som han har vært gift med i 33 år. Alices verden raser sammen, selv om hun stort sett har vært misfornøyd med ektemannen, har hun ikke i sine villeste fantasier forestilt seg at han ville kunne gå fra henne. Hun nekter å gi slipp på ham, og mer eller mindre mot sin vilje blir Jamie dratt inn i den nådeløse krigen mellom foreldrene. Både fordi han synes synd på moren og fordi det er den beste hjelpen han kan gi faren, støtter Jamie så godt han kan opp om den selvopptatte, rasende og irrasjonelle Alice som stadig truer med å ta livet av seg. Til han ikke orker mer, og overlater foreldrene til deres skjebne. Stykket har for så vidt ingen slutt. Det eneste håpet er at tiden vil lege sårene, og at iallfall sønnen vil bli i stand til å leve et meningsfylt liv.

I Tilbaketoget fra Moskva har William Nicholsons tatt utgangspunkt i foreldrenes opprivende skilsmisse som han selv opplevde som voksen. Langt på vei er stykket en nitid og treffsikker beskrivelse av mannens og kvinnens høyst ulike forventninger og krav til et ekte og tilfredsstillende samliv. Jeg nikker gjenkjennende til enkelte av Alices replikker, samtidig som Edwards reaksjoner gir meg ny og viktig innsikt. Men så stopper det opp. William Nicholsons Alice er så egosentrisk, så intenst selvopptatt at hun grenser til det parodiske, og det fratar den opprivende historien en del allmenn interesse. Riktignok skildrer Nicholson en forgangen kvinnetype, men feministen i meg våkner, og irriterer seg over at stykkets framstilling av Alice gir inntrykk av at menn fremdeles kan oppfatte kvinnens følelsesliv som først og fremst sykelig hysterisk, og nærmest gå ut fra at en kvinne overhodet ikke kan reagere rasjonelt. Hvorfor er for eksempel ikke Alice interessert i å diskutere de moralske dilemmaer ved det historiske tilbaketoget fra Moskva? Men rett skal være rett: Nicholson er også nådeløs i sin skildring av Edwards unnfallenhet og manglende evne til å engasjere seg følelsesmessig – han er også en egoist, om enn av en annen type.

Regissør Kjetil Bang-Hansen og scenograf John-Kristian Alsaker er på hjemmebane med dette klassiske familiedramaet. «Tilbaketoget fra Moskva» er tradisjonelt teater der skuespillerne er bærebjelken, og de gjør en glimrende innsats: Med stor innlevelse gjengir Monna Tandberg alle nyansene i den fortvilte Alices mangslungne overlevelsesstrategier, samtidig som hun briljant får fram humoren i mange av replikkene. Trond Brænne er henne en verdig motspiller, og skaper en troverdig og helstøpt Edward, mens Kim Sørensen gripende beviser at barnet, enten det er mindreårig eller voksent, alltid er det uskyldige offeret i krigen mellom far og mor.

Både tema og høy kunstnerisk standard gjør at Tilbaketoget fra Moskva er midt i blinken for Nationaltheatrets tradisjonelle publikum. Noen vil nok beklage oppsetningens manglende originalitet. Men et rikt teaterliv skal være mangfoldig, og godt, gammeldags teater har absolutt livets rett.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 12. januar