Siste kritikker:

Sterk ungdomssskildring

Brageteatret: «Når togene går forbi»

Av Malin Lindroth Oversatt av Line Grünfeld Regi: Bjørn Sæter Scenografi: Per Olav Austdahl Komponist: Joseph Angyal Med Hedda Sandvig

Med "Når togene går forbi" presenterer Brageteatret nok en god forestilling som, uten å moralisere, tar opp viktige, aktuelle og engasjerende spørsmål.

I nasjonal sammenheng frister Brageteatret en forholdsvis anonym tilværelse i Drammen. Teatret mottar litt over fem millioner i statsstøtte over teaterkapitlets ymsepost, men i motsetning til vårt eneste andre rene barne- og ungdomsteater, det nynorske Hordaland Teater, har Brage pussig nok ikke fått plass blant region- og landsdelsteatrene. Dette er et misforhold kulturministeren snarest bør rette opp, dersom han virkelig mener «å styrke produksjon og formidling av forestillinger rettet mot barn og unge», slik han hevder i stortingsmeldingen Bak kulissene. For teatersjef Terje Hartviksen og hans medarbeidere mestrer kunsten å presentere forestillinger som uten å moralisere, tar opp viktige og aktuelle spørsmål som engasjerer og utfordrer målgruppen.

Ikke overraskende har teatret hentet flere av stykkene sine fra Sverige som jo er, og lenge har vært, langt mer opptatt enn oss av å lage godt teater for barn og unge . Sverige har Suzanne Osten og Unga Klara, og nå Unga Dramaten som fremdeles spiller på teatrets barnescene Lejonkulan, men som til høsten skal flytte til EL-verket. Til sammenligning har verken Nationaltheatret eller Det Norske Teatret en egen scene for ikke-voksne. Fjorårets velspilte og tankevekkende Hun derre Jenny var det siste stykket til svenske Eva Wikander, mens Malin Lindroth har skrevet monologen Når togene går forbi som hadde premiere i Drammen onsdag.

I tråd med stykkets tittel, bringer P.O. Austdahls enkle scenografi tankene hen på en landsens jernbanestasjon. Ved siden av scenen til høyre sitter musiker Joseph Angyal, og der blir han sittende helt til slutt, et taust og stumt, men medfølende vitne. Hans selvkomponerte og stemningsskapende toner åpner forestillingen, og snart kommer Hedda Sandvig inn. Hun tar av seg kåpen, setter fra seg vesken, og begynner å fortelle sin historie, et tilbakeblikk på den gangen hun var 15 og så «utrolig forelsket» i tøffe, rocka Johnny at hun ville gjort «hva som helst for å holde på ham». Det begynner tilsynelatende uskyldig med en rå fleip med klassens mest upopulære jente, ensomme Sussi P. Og der kunne det hele ha stoppet, hadde ikke Sussi P. vært så lett å lure, fordi hun som alle andre bærer på drømmen om å bli elsket, om å bety noe for noen.

Det er en nådeløs og brutal historie, men det er altså verken offeret, Sussi P., eller guttegjengen som med Johnny i spissen forbryter seg mot henne, som forteller oss hva som skjedde den gangen. Vi får høre historien slik kjæresten til Johnny husker den 17 år senere. Den gangen var hun en ganske vanlig jente, slett ikke ondsinnet, men hun elsket spenning, elsket å stå sammen med Johnny «inni togtunnelen, mens vi presset oss tett inn mot veggen når togene kjørte forbi. Vi var så nærme at vi kunne kjenne vinddraget. Det var livsfarlig... forferdelig ... fint. Av og til bare skrek vi. Skrek som to gærninger når vi kjente suget fra toget som fór forbi.» Og så var hun stolt fordi hun «var den eneste jenta han kjente som turte å gjøre sånne ting. Jeg var villere ... og voksnere ... enn de andre i klassen». Selvsikker, suveren og full av ungdommelig overmot lar hun seg vikle inn i et destruktivt drama. Nå er hun blitt voksen og plages stadig av dårlig samvittighet over det hun var med på den gangen. Hennes siste uventede tilståelse, selve klimaks i stykket, får med finstemt dramatisk presisjon fram en ungdommelig tankeløshets skjebnesvangre konsekvenser.

Lavmælt og enkelt, uten store ord eller svada, er Når togene går forbi en psykologisk troverdig og overbevisende ungdomsskildring. For selv om Hun i dag er en voksen kvinne på 32 år med to døtre, lever hun seg så sterkt inn i fortiden at hun gjenskaper ungjenta hun engang var. Hedda Sandvig gjør sterkt inntrykk i rollen. Hun har tidligere medvirket i flere forestillinger på Brageteatret, men det er første gang jeg ser henne, og hun imponerer stort. Her er ikke ett dødpunkt. Gjennom en utrolig uttrykksfull og samtidig naturlig mimikk, et like uttrykksfullt og naturlig kroppsspråk, og en tekstforståelse i særklasse veksler hun tilsynelatende lekende lett mellom et helt spekter av motstridende følelser. En flott prestasjon både av Hedda Sandvig og av regissør Bjørn Sæter som her viser seg som en glimrende monolog-instruktør.

Alle fotos Nils Maudal