home

Skuffende Pinter-oppsetning

Det Norske Teatret, Scene 2: "Vaktmeisteren"

Av Harold Pinter Oversatt av Ola E. Bø Musikk: Kjetil Bjerke Regi: Torfinn Nag Scenografi/kostyme: Helge Hoff Monsen Med Nils Sletta, Bartek Kaminski og Espen Løvås

Er det fordi regissør Torfinn Nag har en overdreven respekt for Pinter at han, til tross for sterke skuespillere, mislykkes med «Vaktmeisteren»?

Nobelprisvinner Harold Pinter døde julaften. Det er nå 50 år siden hans første store scenesuksess, «Vaktmeisteren» (The Caretaker). Med Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» fra 1952 hadde det absurde teater fått gjennomslag, og selv om «Vaktmeisteren» på avgjørende punkter bryter med kjerneelementer i det absurde teater - stykket har en viss kronologisk handlingsutvikling, og maktkamp kjennetegner forholdet mellom de tre mennene på scenen – er det likevel noe i skildringen av stykkets tre menn som i dag bringer tankene hen på Beckett.

«Vaktmeisteren» er ikke blitt satt opp så ofte her i Norge, og jeg hadde ikke sett stykket tidligere. Jeg gledet meg derfor til å oppleve hans gjennombrudd som dramatiker. Desto større ble skuffelsen. På premieren tok oppsetningen seg riktignok opp etter pause, men første del var rett og slett søvndyssende kjedelig, den største synden man kan gjøre mot Pinter.

Torfinn Nag er utdannet skuespiller. I 2002 satte han opp Pinters «Hjemkomsten» på Rogaland Teater, men som regissør har han arbeidet mest med komedier. I samarbeid med scenograf Helge Hoff Monsen har han til «Vaktmeisteren» valgt å bygge om Scene 2 til et slags amfiteater der publikum sitter på alle fire kanter av scenen. Umiddelbart virker den nye scenemodellen fascinerende, men den stiller store krav til skuespillernes diksjon. Uansett vil de til en hver tid måtte vende noen av tilskuerne ryggen, og publikum vil måtte tolke det de sier uten å kunne følge mimikk og ansiktsuttrykk.

Allerede her oppsto oppsetningens første problem. I de første scenene var det omtrent umulig å få med seg alt som ble sagt, og fra tid til annen var det faktisk litt vanskelig gjennom hele forestillingen. Verst var diksjonen hos Nils Sletta, og her må utvilsomt Torfinn Nags instruksjon ta en stor del av ansvaret. Ved å la Nils Slettas lumske, selvsentrerte og selvmedlidende uteligger snøvle seg gjennom de fleste av replikkene sine, ønsker Torfinn Nag antakelig å understreke det menneskelige forfallet hos Davies, men det beklagelige resultatet er at altfor mange språklige poeng rett og slett skusles bort.

Med sitt kroppspråk og sin mimikk klarer Nils Sletta til en viss grad å rette opp skadevirkningene, og det er synd at han ikke fullt ut får sjansen til å fremstille den Davies han utvilsomt kunne ha skapt.  Bartek Kaminski er den veike, deprimerte og livsudyktige Aston, mens Espen Løvås er hans kyniske, beregnende og mer vellykte bror. Ingen tvil om at også de to hver for seg skaper sterke, nyanserte og troverdige skikkelser, selv om de også iblant har taleproblemer, men hovedinnvendingen er at det aldri blir noe samspill mellom de tre på scenen. Nå kan man naturligvis innvende at det absurde ved Pinters tekst nettopp er at det aldri oppstår noen reell dialog, personene snakker til, men aldri virkelig med hverandre. Selv om det opplagt er sterke bånd mellom de to brødrene, og Mick ikke tåler at andre kritiserer Aston selv om han gjerne gjør det selv, lar ikke Pinter de to utveksle mer enn noen få uvesentlige replikker, og den selvopptatte Davies er totalt ute av stand til å etablere et forhold til et annet menneske.

I og for seg har Nag altså dekning i teksten når han lar samspillet mellom de tre mennene være omtrent ikke-eksisterende. Men det er å ta Pinter for bokstavelig. Skal «Vaktmeisteren» bli levende teater, må regissøren sammen med skuespillerne få fram den underliggende intense mellommenneskelige spenningen i stykket. Her glimrer den med sitt fravær.

Mon tro om ikke Torfinn Nags problem rett og slett ligger i at han har en overdreven respekt for Pinter. Han følger for eksempel sceneanvisningene til punkt og prikke. Om og om igjen mørklegger han scenen, og lar til overmål voldsom musikk dundre gjennom mørket, hvilket Pinter ikke gjør. Resultatet er en melodramatisk og opphakket rytme.

Rett skal være rett, forestillingen tar seg opp etter pause, men ikke nok til å endre på hovedinntrykket: En mislykket Pinter-oppsetning.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 24. januar

Publisert: 27.01.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Vaktmeisteren

Vaktmeisteren

Bartek Kaminski og Nils Sletta

Foto Leif Gabrielsen

Vaktmeisteren

Vaktmeisteren

Espen Løvås og Nils Slette

Foto Leif Gabrielsen

Vaktmeisteren

Vaktmeisteren

Nils Sletta

Foto Leif Gabrielsen