home

Støyende selvmord

Det Norske Teatret, Hovudscenen: Eit lykkeleg sjølvmord

Av Nikolaj Erdman/Moira Buffini Oversatt av Ragnar Olsen Regi: Lasse Kolsrud Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen Musikk: Espen Leite Med Pål Sverre Valheim Hagen, Jorunn Kjelsby, Jan Grønli, Charlotte Frogner, Ellen Dorrit Petersen og flere

«Eit lykkeleg sjølvmord» er en genial og dødsvittig politisk satire som hadde fortjent en mer behersket og mindre støyende oppsetning.

Nikolaj Erdman skrev Ein sjølvmordar, som stykket egentlig het, i 1928. Meyerhold, tidens avantgardistiske russiske regissør, satte det straks  på spilleplanen. Men stykket ble raskt stanset av sensuren. Først i 1990 ble det oppført i Russland. I slutten av 1960-årene ble det oversatt til tysk, og i 1971, en glanstid for det politiske teatret også i Norge, ble det oppført på Nationaltheatret i regi av Kirsten Sørlie under tittelen Skyt deg, Senja, med Jon Eikemo i tittelrollen. I 2007 skrev den britiske dramatikeren Moira Buffini Dying for it med utgangspunkt i Erdmans skuespill, og Det Norske Teatret har valgt denne versjonen.

Det er ikke vanskelig å forstå at den sovjetiske sensuren stanset den geniale satire over en feilslått politisk ideologi. Hovedpersonen er den unge Semjon. Han er arbeidsløs, og det er konas dårlig betalte jobb som med nød og neppe holder liv både i det unge paret og i Semjons innpåslitne svigermor. Han tåler ikke tanken på at kona «er den verkelege mannen i huset», og han tyranniserer henne i et desperat forsøk på å hevde seg. Men etter hvert innser han han at han er en taper, og han bestemmer seg for å ta livet av seg. Han skaffer seg en revolver i bytte mot en barberkniv – vanskeligere er det ikke å få tak i våpen – og snart vet alle i nabolaget om selvmordsplanene hans. De vekker stor interesse. I et samfunn hvor det er forbudt å uttale seg fritt, risikerer en selvmorder ingenting ved å etterlate seg et avslørende avskjedsbrev, og snart vil alle ha ham til å dø nettopp for den saken de brenner for.

Så ettertraktet blir Semjon som selvmordskandidat at hans velmenende, men kyniske nabo Alexander gjør gode penger på å formidle kontakt mellom ham og alle de som vil dra nytte av hans død. Den opposisjonelle vil at han skal gi regjeringen skylden, mens den partitro vil ha ham til å skylde på tidens sviktende revolusjonære glød, og presten mener at skal han ta livet av seg, må det være fordi han angrer på at han sviktet sin barnetro. «Gjer det for oss, dine brør i rennesteinen, for den einaste sanne røysta frå Russlands gater» er tiggernes bønn, mens den lettlivede Kleopatra (Ellen Dorrit Petersen) ikke skyr noen midler for å overbevise ham om å dø for den rene, romantiske kjærligheten.

Semjon bestemmer seg. Han skal skyte seg når klokken slår midnatt, og Margarita, horen med det store hjertet, bestemmer seg for å holde en heidundrende fest så han iallfall skal forlate livet i god stemning. Hvordan det går, skal ikke røpes her. Det oppstår mange burleske forviklinger, men selve stykkets sluttpoeng sitter bokstavelig talt å si som et skudd, en dødsdom over et forkvaklet regime.

Lasse Kolsrud har hatt et fantastisk tekstmateriale til sin disposisjon, og han utnytter det for alt det er verdt. Fra den aller første scenen som åpner i stummende mørke og litt etter litt åpenbarer den en gang luksuriøse bygningen som revolusjonen har forandret til leiegård for fattigslige småfolk – Bård Lie Thorbjørnsen har signert en effektiv og frapperende scenografi – legger Kolsrud opp til en hyperenergisk og frenetisk spillestil som bare øker i tempo etter hvert som handlingen utvikler seg. Til tider fungerer det utmerket, for eksempel når Semjon (Pål Sverre Valheim Hagen) og hans nabo Alexander (Jan Grønli), begge voldsomt vodkaberuset, utfører en overdådig pardans under den store selvmordsfesten. Andre ganger blir resultatet overtydelig, masete og outrert, den voldsomt ekspressive og overdrevent groteske spillestilen tvinger ensemblet til å presse stemmen så hardt at det går utover replikkene som for ofte drukner i skrik og skrål, og får en til å ønske at teatret kunne skaffe seg bedre stemmebrukskompetanse. Stykkets komikk er absolutt grovkornet, men Lasse Kolsrud burde hatt større tillit til tekstens suverene svarte humor og infame ironi.

Når det er sagt, gjør skuespillerne en imponerende og helhjertet innsats. Jan Grønli er som alltid en uovertruffen karakterskaper, som Semjon er Pål Sverre Valheim Hagen utrettelig til stede, og Nina Woxholtt har stor utstråling som godhjertet hore. Det er en ubestridt fornøyelse å bli kjent med en så intelligent og vellykket satire. Men den burde vært en halv time kortere, og hadde fortjent en langt strammere, mer lydhør, og mindre masete regi.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 26. januar

 

 

Publisert: 27.01.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

IdaLou Larsen23.02.09 10:54
Morsomt at vi er ganske enige om oppsetningen på Det Norske. Jeg ble også imponert over Pål Sverre valheim Hagen, og dessuten av Jan Grnli: Han har så fabelaktig god (Nationaltheater)diksjon at ingen regissør kan ødelegge den. Skjønner egentlig ikke hvorfor DNT ikke valgte å sette opp den russiske originalen framfor den engelske adaptasjonen, fant heller ikke noen forklaring i programmet. Skulle gjerne sett den i Danmark. Jeg minnes fremdeles med glede Hans Henriksens diplomoppgave, "Revisoren", selv om jeg ikke alltid har væørt like begeistret for alt han har gjort i Norge. Er dere i samme familie forresten -? Jeanette H og Hans H?
Jeanette Henriksen20.02.09 12:59
Jeg har nå sett "Eit lykkeleg sjølmord" på Det Norske Teateret, og synes som deg, at det ble mye støy.Selve den politiske satiren med det underliggende alvoret,ble etter min mening, borte. En slik satire burde gi en "litt flau smak i munnen" etterpå, fordi den burde ramme, ikke bare ethvert politisk system, men også deg og meg.Innimellom ble det direkte kjedelig. Oppsetningen føltes for lang. Mange fine skuespillerprestasjoner, spesielt vil jeg fremheve Pål Sverre Valheim Hagens Semjon Semjonovitsj. Jeg lurte litt på om den frie britiske oversettelsen fra originalen har gjort stykket mer støyende og mer "britisk morsom" enn originalen er? Jeg kjenner ikke den originale teksten, men jeg tror oppsetningen i Danmark tar utgangspunkt i den. Skal på premieren. Det blir spennende. Når det gjelder russiske navn, vet jeg at de har en helt spesiell mening som har sammenheng med teksten. Det er vanskelig å få frem i oversettelser. Dette var noen tanker etter forestillingen i går fra
IdaLou Larsen11.02.09 12:44
ja, det er spesielt interessant når norske dramatikere blir spilt i utlandet, eller når norsk regissører setter opp utenfor Norge. Jeg skulle så gjerne reist,sett og anmeldt, men slike turer er ikke lette å finansiere. Synd at de store avisene ikke satser mer - de har tross alt en viss økonomisk frihet, selv om mange i dag opplever økonomiske problemer. Du må skynde deg skal du rekke "Eit lykkeleg sjølvmord" - det tas snart av plakaten!
Jeanette Henriksen07.02.09 13:06
Har ikke sett stykket ennå, men skal se det. Den norske regissøren Hans Henriksen setter opp samme stykket i Danmark (Aalborg tror jeg). Skal se begge. Kanskje dere skulle anmelde dette også? Mange stykker som er satt opp i Tyskland, og noen Sverige blir anmeldt. Kanskje særlig spennende når norske reissører setter opp i utlandet??
Eit lykkeleg sjølvmord

Eit lykkeleg sjølvmord

Pål Sverre Valheim Hagen som selvmordskandidat

Foto Espen Tollefsen

Eit lykkeleg sjølvmord

Eit lykkeleg sjølvmord

Omtrent hele ensemblet!

Foto Espen Tollefsen

Eit lykkeleg sjølvmord

Eit lykkeleg sjølvmord

Pål Sverre Valheim Hagen. I bakgrunnen Jan Grønli, Jorunn Kjellsby og Charlotte Frogner

Foto Espen Tollefsen