To ganger Shakespeare

""Stormen" på Riksteatret og på Rogaland Teater

av William Shakespeare Gjendiktet av André Bjerke Rogaland Teater, Hovedscenen Regssør og komponist: Øyvind Osmo Eriksen Scenograf/kostymedesigner: Nora Furholmen Med Even Stormoen, Nina Ellen Ødegård, Katrine Dale, Audun Sandem, Jan Sælid, Lars Funderud Johannessen, Cato Skimten Storengen og mange flere Riksteatret i samarbeid med Beaivvá Sámi Teáhter Regi: Leif Stinnerbom Musikk: Magnus Stinnerbom Scenografi: Lars Jacob Jakobson Med Ståle Bjørnhaug, Leammuid Biret Rávdná, Rune Temte, Ingolf Karinen og flere

Her hjemme spilles «Stormen» sjelden, men lørdag var det premiere på to høyst ulike og langt fra like vellykte oppsetninger av stykket

Åpningsbildet er en voldsom storm og et dramatisk skipbrudd. Så skifter scenen, Prospero forteller datteren Miranda at hun egentlig er av fyrstelig slekt. I dag er han en mektig trollmann på en nærmest øde øy. Men for 12 år siden var han fyrste av Milano. Da sammensverget hans onde bror seg med kongen av Napoli, avsatte Prospero, og fikk ham forvist. Takket være sin store lærdom, underla Prospero seg øyas innbygger, uhyret Caliban, sønnen til heksen Sycorax, og Caliban er nå hans trell. Ånden Ariel venter utålmodig på friheten Prospero har lovet henne, men utfører hans befalinger: På hans ordre har hun reist stormen der skipet til Prosperos bror og kongen av Napoli forliste, men ingen ble skadet, og nå vandrer de to herskerne med et par hoffmenn, båtens mannskap og kongens sønn Ferdinand hver for seg forvirret omkring på øya, overbevist om at de er de eneste overlevende. Dette gir anledning til tre ulike intriger i ekte Shakespeare-stil: I den ene forelsker Miranda og Ferdinand seg hodestups i hverandre, i den andre planlegger intrigante hoffmenn maktkupp og mord, og i den tredje raver to forfyllede sjømenn omkring og slår seg til slutt sammen med trellen Caliban og håper å bli øyas nye herskere. Men alt ender i fred og forsoning. De elskende får hverandre, og etter å ha avsverget sine trolldomskunster kan Prospero som medmenneske tilgi sine fiender. Han gjeninntar sitt fyrstedømme mens Ariel, kunstens og diktningens ånd, endelig får friheten tilbake.

I korte trekk er dette handlingen i «Stormen», Shakespeares avskjed med teatret. Stykket er svært populært i England, og i en tid hvor regissørens perspektiv på klassiske tekster er avgjørende, er det blitt gjenstand for stadig nye tolkninger, mange av dem politiske. Her hjemme spilles Stormen sjelden, men pussig nok hadde det lørdag premiere både på Riksteatret og på Rogaland Teater.

 

På Rogaland Teater tar Øyvind Osmo Eriksen utgangspunkt i at «menneskene i dette stykket blir gjennom en storm kastet ut av sine vante roller og miljøer for å stille spørsmålstegn ved sine liv». For ham er «Stormen» Shakespeares «siste farvel … hvor han ber oss … stille spørsmål ved våre sannheter».

Øyvind Osmo Eriksen har skapt en overdådig, glitrende vakker og sjarmerende teaterlek, lystig og underfundig, men også med alvorlige undertoner. Even Stormoen er en nyansert og mangslungen Prospero, lenge en allmektig regissør som til tider nærmest beruset av sin makt, får alle til å danse etter sin pipe, men som i gjensyn med sine likemenn gir avkall på sin magiske allmakt, og forsoner seg med å være en klok og rettskaffen mann. Nina Ellen Ødegård er et funn som den viltre og egenrådige Ariel. Hun er bokstavelig talt høyt hevet over menneskenes intriger og dumhet, men selv om hun dyrker skjønnheten, fantasien og livsgleden, er hun også den eneste som impulsivt tar Caliban i forsvar. Som de to unge elskende har Katrine Dale og Audun Sandem både sjarm og scenenærvær. Ensemblespillet er gjennomført, Osmo Eriksens musikk utdyper historien og inspirerer de grasiøse danserne, mens Nora Furuholmens scenografi skaper et eterisk drømmeunivers. Resultatet er en betagende teaterillusjon.

På Riksteatret har Leif Stinnerbom en helt annen tolkning. Også Lars Jacob Jakobssons scenografi har fine drømmeelementer, men i likhet med mange europeiske regissører før ham, er hovedsaken for Stinnerbom at det «finnes en vesterlandsk, imperialistisk tone i Stormen».  Sentralt i hans tolkning blir det derfor at Caliban og Ariel, som hver for seg representerer urbefolkningen på øya, her er samer. Denne aktualiserende tolkningen av stykket er interessant, dessverre kommer den ikke til sin rett.

Mye skyldes et svakt ensemblespill som virker enda svakere opp mot Ståle Bjørnhaugs kloke og finstemte Prospero-tolkning. Stinnerbom må ta hovedansvaret, det virker som om han totalt har forsømt replikkinstruksjonen. Slik han har for vane, lar han også her folkemusikkens toner og rytme inngå i skuespillernes tolkning. Når han lykkes, slik han som regel gjør på sitt eget Västanå Teater, tilfører det musikalske scenespråket teksten en ny og grensesprengende dimensjon. I Stormen lar han i altfor stor grad det musikalske uttrykket være en erstatning for Shakespeares tekst – kanskje fordi ensemblet ikke er i stand til å yte den rettferdighet - og resultatet er forstemmende. Det er dessuten forvirrende at så mange skuespillere opptrer i dobbeltroller, og det er vanskelig å se noen dypere mening med det.

Pussig nok har de to oppsetningene en svakhet til felles: Begge uttværer de lange komiske mellomspillene der Caliban og sjømennene raver døddrukne omkring. Hos Stinnerbom blir det tungt og platt, hos Osmo Eriksen overfylt av spillopper og kjas, til tross for at Jan Sælids groteske Caliban er imponerende gjennomført, og kontrasten vittig mellom Lars Funderud Johannesens beskjedne apparisjon og hans stormannsgalskap. Men det blir for masete. Forklaringen kan være at mens denne formen for komikk frydet Shakespeares tilskuere, har den ikke samme appell i dag.

Fordi Stinnerbom ikke vektlegger Stormens eventyrlige og magiske dimensjoner, tar fyllescenene alt for stor plass på Riksteatret. På Rogaland Teater blir de heldigvis en underordnet del av en glitrende oppsetning som – med unntak av stemmene i blant presses for mye opp i diskant – yter stor rettferdighet til en av Shakespeares mest poetiske scenetekster.

Denne dobbeltanmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 27. januar

Publisert: 28.01.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!