home

For langt og utflytende

Oslo Nye Teater, Centralteatret:«Edvard Munch – Alfa og Omega»

Av Sten Kaalø Oversatt av Torunn Kjølner Regi: Lars Erik Holter Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen Med Øystein Røger, Ida Løken, Anders Hatlo, Marika Enstad, Agnes Kittelsen og mange flere

Øystein Røger og ensemblet gjør at «Alfa og Omega» et stykke på vei er en positiv opplevelse, men regissør Lars Erik Holter burde ha kuttet i teksten med hard hånd.

På Centralteatret skildrer Alfa og Omega Edvard Munchs liv fram til han i 1909, 46 år gammel, forlater Dr. Jacobsens nerveklinikk i København, der han etter et nervesammenbrudd frivillig har lagt seg inn året før. Tittelen Alfa og Omega er hentet fra en underlig «eventyrtekst» som Munch selv har skrevet, og illustrert med en grafikkserie av samme navn. Den meget produktive og allsidige danske forfatteren Sten Kaalø skrev Alfa og Omega i 1980, og i regi av Hans  Rosenquist hadde stykket urpremiere på Århus Teater. Her i Norge er stykket blitt spilt en gang tidligere, i 1989 på Rogaland Teater.

 

Sten Kaalø følger Edvard Munch gjennom nervesammenbruddet, og lar ham syk og nedbrutt gjenoppleve sitt liv i form av subjektive hallusinasjoner. Sentralt står Tulla Larsen (Ida Løken), kvinnen som betydde mest for ham. Forholdet deres var lidenskapelig og stormfullt, og endte dramatisk med at Munch ble skutt i hånden under en krangel med Tulla i Åsgårdstrand. Hans Jæger, Sigurd Bødtker, Dagny Juell, hennes senere ektemann Stanislaw Przybszewski, og ikke minst August Strindberg, alle omgangsvenner av Edvard Munch, dukker også opp i Munchs forvridde erindringer, og Strindberg (Randolf Walderhaug) er spesielt nærværende, kanskje fordi han også hadde et vanskelig forhold til kvinner. Sten Kaaløs skildrer datidens bohem-liv med alle dets klisjeer, men gjennom noen effektive og poengterte scener får han også overbevisende fram hvordan barndommens tæring og død preget Munchs livssyn: Han mistet moren da han var fem år gammel, ni år senere døde hans søster Sofie, og som barn var han selv meget sykelig. Faren var streng og hadde liten sans for sønnens kunstnerkarriere, mens morens søster ble en viktig støttespiller. Kanskje i et forsøk på å få til en helhetlig handling, har Sten Kaalø diktet inn en ny kvinne i Edvard Munchs liv. Regine er en ung sykepleierske på doktor Jacobsens nerveklinikk, hun står modell for Munch – han malte som kjent meget fra klinikken – de innleder et forhold som resulterer i at Regine blir gravid, et farskap hun godtar at Munch ikke vil påta seg.

 

Ved å gjenfortelle Munchs livshistorie gjennom en rekke forvridde tilbakeblikk, har Sten Kaalø valgt et interessant, men krevende grep: Historien må tross alt få såpass sammenheng at den blir mulig å følge for tilskuere som ikke kan forventes å ha detaljkunnskap om Munchs biografi. Til en viss grad klarer Kaalø å gi en noenlunde samlet fremstilling av Munchs liv, men kanskje nettopp fordi han må tydeliggjøre «handlingen», blir stykket uttværet og langtekkelig. Det skjemmes av for mange variasjoner over tema som borgerskapets fordømmelse av nyskapende kunst og Munchs dragning mot «farlige» kvinner. Sten Kaalø gaper også over for mye som når han fletter inn en lite troverdig scene der den syke Munch identifiserer seg med Osvald i Gengangere. Regissør Lars Erik Holter, påtroppende sjef på Det Norske Teatret, har et godt grep om personinstruksjonen, men han burde hatt et bedre øye for helheten, og kuttet med hard hånd i teksten.

 

Et stykke på vei er Alfa og Omega likevel en positiv opplevelse. Det skyldes for en stor del Øystein Røgers tolkning av Munch, en storartet prestasjon både fysisk og psykisk, han er det absolutte sceniske midtpunktet gjennom hele den over to og en halv time lange oppsetningen, og kroppsspråk og mimikk skifter stadig, overbevisende og uten overspill, mellom vanvidd og normalitet. Alle hans medspillere imponerer. Anders Hatlo som Dr. Jacobsen, Agnes Kittelsen som Regine, Marika Enstad som solide og varm sykesøster, og ikke minst de ni skuespillerne – fire kvinner og fem menn - som til sammen tolker over 50 ulike skikkelser. Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er tilsynelatende enkel, men gir rom for en rekke maleriske tablåer, mens Gyril Høgbergs lysdesign effektivt får fram stykkets skiftende stemninger.

 

Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen mandag 9. februar

 

Publisert: 11.02.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Alfa og Omega

Alfa og Omega

Øystein Røger og Marika Enstad

Foto Marit-Anna Evanger

Alfa og Omega

Alfa og Omega

Øystein Røger og Jan Martin Johnsen, Bjørnar Teigen, Randolf Walderhaug

Foto Marit-Anna Evanger

Alfa og Omega

Alfa og Omega

Øystein Røger og Ida Løken

Foto Marit-Anna Evanger