Svak tolkning av Sartre-klassiker
av Jean-Paul Sartre Oversatt av Bernt Vestre Regi: Nina Wester Scenografi: Terese Arildsdatter Riis Videodesign: Trine Wester Med Ingjerd Egeberg, Jan Gunnar Røise og Marte Magnusdatter Solem
Regissør Nina Wester har valgt en sceneløsning som understreker hennes for endimensjonale tolkning av en komplisert tekst.
For lukkede dører ble sist spilt i Norge for ti år siden, på Det Norske Teatret i 1999. Yngve Sundvor hadde ansvaret for regien, og ifølge teatrets hjemmeside mente han den gangen at «Stengde dører blir sett på som fastlåst 40-50-talsrealisme, og veldig vanskeleg å løyse». På Nationaltheatrets hjemmeside står det i dag at «For lukkede dører regnes som et av de viktigste teaterstykkene i det forrige århundret». De to sitatene kan tyde på at synet på Sartres enakter har gjennomgått en drastisk forandring på ti år, og man skulle tro at det vil påvirke regissørene.
Pussig nok er mine innvendinger mot 2009-oppsetningen så å si de samme som jeg hadde mot 1999-tolkningen. «I lange perioder er det svært vanskelig å få med seg det som blir sagt. Det er så problematisk å oppfatte teksten at man må sitte anspent og anstrenge seg til det ytterste for å forstå hva som skjer, og enda viktigere, hva som har skjedd i de tre menneskenes liv på jorden, og ført dem til Sartres helvete. Lyden og akustikken er rett og slett under enhver kritikk», skrev jeg i 1999, og bedre kan jeg ikke skildre min frustrasjon etter premieren 10. februar.
Men der jeg i 1999 la mesteparten av skylden på Yngve Sundvors replikkinstruksjon, mener jeg denne gangen at problemet er Nina Westers valg av regikonsept. Akkurat som Torfinn Nag gjør med Vaktmeisteren på Det Norske Teatret, plasserer Nina Wester tilskuerne rundt scenen, og lar skuespillerne bevege seg «naturlig» i rommet. Dermed vender de alltid ryggen til enkelte publikumsgrupper, og uansett hvor god diksjon skuespillerne har, blir det problematisk når de samtidig befinner seg på den andre siden av rommet. Attpåtil tilstreber Nina Wester en naturlig ikke-teatralsk replikkstil som absolutt kler stykket, men som dessverre på grunn av hennes romløsning gjør det enda vanskeligere å følge Sartres tankerekker.
I samarbeid med Nina Wester har scenograf Terese Arildsdatter Riis erstattet Sartres borgerlige sofa-interiør med lyse reisverk-elementer, og videobilder av en konvensjonell moderne leilighet ledsager forestillingen. På teatrets hjemmeside kalles denne video-installasjonen for «crime scene», og den er kanskje ment å understreke at alle de tre personenes forbrytelser tilhører privatsfæren. Men den tilfører ikke teksten noen ekstra dimensjon. Selve tittelen For lukkede dører antyder noe klaustrofobisk ved leiligheten Sartre lakonisk beskriver som «salong med innredning fra 1860-årene», det blir helt borte i dagens abstrakte, men lette og luftige sceneløsning.
Jeg opplever at allerede den ytre rammen som Nina Wester gir For lukkede dører er i strid med selve det grunnleggende utgangspunktet hos Sartre, der en ubehagelig, men uunngåelig medmenneskelig nærhet er selve forutsetningen for den intense samtalen mellom Garcin, Ines og Estelle, tre ynkelige personer som alle er skyld i medmenneskers død. De aller fleste kulturer har mytiske forestillinger om at mennesket i det hinsidige straffes for sine synder. For Sartre er det ikke fysiske pinsler som venter forbryterne, og de martres heller ikke av samvittighetskvaler. Men «de andre» gir seg ikke før de har avslørt dem, og de glemmer ikke. Derfor er Sartres budskap at «helvete er de andre».
De tre personenes intense meningsutvekslinger danner stykkets dramatiske nerve, men i likhet med Yngve Sundvor for ti år siden, velger Nina Wester å nedtone replikkene til fordel for et sterkt fysisk og ekspressivt spill. Sceneanvisningene viser at også denne dimensjonen ligger i teksten, men regissørens utfordring er å instruere skuespillerne til å forene de to ulike uttrykksformene. Det gjør dessverre ikke Nina Wester, og alt tyder på at det er med hensikt.
De tre skuespillerne – Ingjerd Egeberg (den lesbiske Ines fra arbeiderklassen), Marte Magnusdatter Solem (den selvopptatte overklassefruen) og Jan Gunnar Røise (Garcin, den politiske aktivisten og pasifisten) – forsvarer rollene sine så godt at de med en mer helhetlig og gjennomtenkt instruksjon virkelig ville kunne skapt komplekse og farlige karakterer. En spesiell honnør til Jan Gunnar Røise som måtte innstudere rollen som Garcin på rekordtid etter at Hallvard Holmen ødela beinet noen dager før premieren. En overbevisende innsats!
Din kommentar:
For lukkede dører
Marte Magnusdatter Solem og Ingjerd Egeberg
Foto L-P Lorentz
For lukkede dører
Ingjerd Egeberg og Marte Magnusdatter Solem
Foto L-P Lorentz