home

Mislykket storsatsing

Riksteatret: "Dråpen" av Arne Berggren

Regi: Edvardsson & Berggren Visuelt konsept og design: Théâtre de la Dame de Coeur Med Maria Sand, Marius Næss, Asgeir Borgemoen, Bo Anders Sundstedt og mange flere

Riksteatret har satset enormt på sin jubileumsforestilling, eventyret om «Dråpen». Dessverre er Arne Berggren en elendig eventyrforteller.

Riksteatret feirer 60 år, og i går var det premiere på jubileumsoppsetningen Dråpen i Kirkenes, der teatrets aller første premiere fant sted i 1946. Ellen Horn har ønsket å lage «en grensesprengende» familieforestilling som skaper engasjement for miljøspørsmål, og teatret har ikke spart på noe for å nå målet. To personbusser, en kombibuss og tre semitrailere er ute på veiene, og for første gang reiser teatret med et scenegulv «som er bygget opp en drøy meter for å få plass til løfteteknikk under».

Nysirkus står sentralt i forestilling, og Sverre Waage, som tidligere laget den meget vellykte Trollprinsen på Det Norske Teatret, har hatt sirkusregien. Han har engasjert briljante kanadiske akrobater, sjonglører, dansere og trapesartister, og det kanadiske Théâtre de la Dame de Coeur har ikke bare laget frapperende visuelle kulisser, men også skapt fantastiske dukker, ikke minst den gigantiske isbjørnen Ice B. Teatret har fått med sterke samarbeidspartnere, Miljøverndepartementet lager miljøskole for elevene langs hele reiseruten, og takket være midler fra DNB NOR tilbys det også sirkusskole til alle.

Alt skulle ligge til rette for en teateropplevelse utenom det vanlige. Det er Dråpen  i og for seg også blitt, den er visuelt vakker og gjennomført, en del av sirkusnumrene er teknisk imponerende, og hele ensemblet går løs på oppgaven med beundringsverdig humør og energi. Men verken den enorme satsingen eller teatrets engasjement kan redde forestillingen. Som teater betraktet er «Dråpen» fullstendig likegyldig, og som familieforestilling klarte den ikke å fastholde oppmerksomheten til mine to konsulenter, begge i den ideelle aldersgruppen, den ene opptatt av samfunnsspørsmål, og den andre svært interessert i alt som har med dans og akrobatikk å gjøre. I perioder kjedet de seg, rett og slett.

Forklaringen er enkel: Manuskriptet holder ikke mål. Arne Berggren har villet lage et moderne spenningseventyr om kampen mellom det gode og det vonde. «Heltinnen» er 15 år gamle Aki (Maria Sand), en tøff jente som av en helt uforklarlig grunn bor mutt alene på Nordpolen omgitt av torsk og isbjørn. Men alt er ikke som det skal der oppe i Arktis: Den globale oppvarmingen har satt inn, isen smelter så isbjørn Ice B sklir i sørpa og gråter. Verdens ondeste mann, grådige McFriendly (barne TVs Asgeir Borgermoen) kommer innom i et skummelt skip, og tar med seg Ice B, han skal bli gulvteppe i McFriendlys hytte. Endelig alene finner Aki en av Ice Bs tårer, og ut av tåren dukker Havdronningen opp. Deretter går det slag i slag. I Venezia blir datanerden Peter (Marius Næss) motvillig med på kampen mot kapitalismen, og etter en rekke forvirrende og ustrukturerte forviklinger utspiller den avgjørende kampen seg på McFriendlys båt der den gale vitenskapsmannen Speer (!) (Bo Anders Sundstedt) vil løse vannets gåte. Det gode seirer. Igjen daler snøen over Arktis, og eventyret avsluttes med to virkelig eventyrlige sirkusnumre: Først en fantastisk hjuldans (Krin Haglund ) som maner fram en lykkelig Havdronning, mens selve høydepunktet er Danica Gagnon-Plamondons halsbrekkende svingtrapes-flukt høyt oppe under taket. En utrolig flott finale, og et øyeblikk glemmer vi alle våre innvendinger og klapper som gale.

 De mange andre sirkusinnslagene er mer på det jevne, breakdansen og hiphopen i høstens  Jungelboka imponerte mer, og var en integrert del av handlingen. Det er de ikke her, bare artige mellomspill. Asbjørn Ruuds musikk fungerer godt som dramatisk akkompagnement, men låtene som synges, har verken nerve eller fengende melodier. Arne Berggren har selv hatt ansvaret for regien (sammen med koreograf Sigrid Edvardsson), og han imponerer ikke mer som regissør enn som manusforfatter.

 Det kjennes nesten trist å være negativ til en oppsetning hvor det er satset så store menneskelige ressurser. Men uansett kritikker kommer Dråpen til å trekke mange tilskuere, og de vil nok bli imponert. En ekte teateropplevelse får de dessverre ikke.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 4. mars

 

Publisert: 10.03.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Dråpen

Dråpen

Maria Sand og Marius Næss er eventyrets to "helter!

Foto Erik Berg

Dråpen

Dråpen

Aslak Borgermoen som den onde kapitalisten

Foto Erik Berg

Dråpen

Dråpen

Gode akrobatiske numre er et lyspunkt

Foto Erik Berg