Siste kritikker:

Helvete er familien

Teatret Vårt: "Lang dags ferd mot natt"

Av Eugene ONeill Oversatt av Bjørn Alex Herrman Regi: Erik Ulfsby Scenografi: Milja Salovaara Med Frode Rasmussen, Birgitte Victoria Svendsen, Svein Solenes og Øyvind Gran

Glimrende skuespillerprestasjoner og innsiktsfull regi gjør «Lang dags ferd mot natt» til en sterk opplevelse på Teatret Vårt

Høsten 2009 satset Teatret Vårt bredt, ikke minst formmessig var det et stort spenn mellom Bjørnsons Sigurd Slembe, og Invasjonav svensk-tunisiske Jonas Hassen Khemiri, en høyst aktuell komedie om våre trygge samfunns frykt for det fremmede, som hadde Norgespremiere i Molde. I vår viser teatret en moderne klassiker, Eugene O’Neills selvbiografiske familieskildring, Lang dags ferd mot natt, som O’Neill skrev i 1941. Teksten er krevende, så teatret satser høyt. Og lykkes, takket være en gjennomarbeidet og lydhør regi, og ikke minst fire glitrende skuespillerprestasjoner.

Handlingen utspiller seg i løpet av en dag i familien Tyrones sommerhus. Moren har lenge vært avhengig av morfin, og er nylig kommet hjem etter en avvenningskur. Hennes mann, den populære skuespilleren James Tyrone, og hans to voksne sønner, Jamie og Edmund, går i stadig frykt for at moren skal få et tilbakefall, men har også sine egne problemer å stri med. De er alle tre like avhengige av whisky som moren av morfin. Faren er bitter fordi han heller enn å utvikle sitt talent, har valgt økonomisk trygghet og lettvinte suksesser. Den eldste sønnen Jamie, en annenrangs skuespiller, er fremdeles økonomisk avhengig av sin gjerrige far, mens Edmund, den yngste, har vært til sjøs, og jobber nå i lokalavisa. Akkurat denne dagen venter Edmund på beskjed om han har utviklet tuberkulose, en situasjon som naturligvis legger et enormt press på familien.

I «For lukkede dører» skriver Jean-Paul Sartre at «helvete er de andre». Etter gjensynet med Lang dags ferd mot natt er det fristende å endre utsagnet til at «helvete er familien». Riktignok skildrer O’Neill ganske spesielle familieforhold, og det forstørrer konfliktene, men selv om stykket har en særegen bisarr humor, finnes det ikke mange lyspunkter i O’Neills ærlige og nådeløse utlevering av de innfløkte båndene som knytter familiemedlemmene sammen, og stadig skifter fra «jeg er så glad i deg. Jeg kunne gjøre hva som helst for deg» til «faen ta deg, jeg kan ikke la være å hate deg».

Tidligere oppsetninger av Lang dags ferd mot natt har imponert med sterke skuespillerprestasjoner, men stykket har aldri angått meg personlig. Det gjør det denne gangen, og det skyldes både de fire skuespillernes gripende menneskelighet, og regissør Erik Ulfsbys lydhørhet overfor teksten. Han prøver verken å modernisere eller aktualisere O’Neills replikker. Han understreker heller at stykket utspiller seg i USA i 1920-årene, og handler om en meget atypisk, begavet og livsudyktig kunstnerfamilie. Paradoksalt makter Ulfsby nettopp gjennom denne innsiktsfulle respekten for originalen å få fram det allmenne i O’Neills desperate ransakelse av båndene mellom Edmund selv, foreldrene og broren.

Svein Solenes fra teatrets eget ensemble spiller rollen som storebroren, Jamie, og gir en glimrende tolkning av en mann som har gitt opp håpet om å lykkes med livet, og søker trøst hos horer og i whisky. Teatret har også hentet inn tre gjesteskuespillere. Øyvind Gran innfrir alle forventninger med sin følsomme utlevering av en splittet og selvransakende ung mann, på en og samme tid livredd for å dø og så fascinert av døden at han har prøvd å ta livet av seg. Frode Rasmussens tolkning av den tilsynelatende selvsikre, hissige, oppfarende og selvopptatte James Tyrone viser igjen at han er en av sin generasjons store skuespillere. Til og med overspillet er på sin plass i hans utlevering av den en gang så begavede Tyrone.

Den største overraskelsen er Birgitte Victoria Svendsen fra Oslo Nye Teater som Mary Tyrone, overklassejenta som så vidt er ferdig på klosterskolen når hun faller for den feterte skuespilleren, som hun blir gift med, og år etter år følger i hans omflakkende turnétilværelse. Som stadig mer ruset, dypt ulykkelig, fullstendig umoden, selvopptatt, og samtidig dypt hengiven hustru og mor viser Birgitte Victoria Svendsen seg som en stor skuespiller, og hennes gripende sluttreplikk kaster et vemodig vakkert og forsonende skjær over det familiehelvetet hun aldri slipper unna.

Under tittelen "Virkningsfullt og sterkt teater" sto denne anmeldelsen i Klassekampen mandag 15. mars