home

Lidenskap i krigens spor

Det Norske Teatret: "Andromake"

Av Jean Racine Gjendiktning: Jon Fosse Regi: Eirik Stubø Scenografi og kostymer: Kari Gravklev Med blant andre Torbjørn Eriksen, Kirsti Stubø, Trond Espen Seim, Ellen Dorrit Petersen

På Det Norske Teatret er «Andromake» blitt en fascinerende moderne gjengivelse av en klassisk tragedie.

Jean Racine hadde fått oppført to tragedier som hadde vakt en viss oppsikt, da «Andromake» hadde urpremiere i 1667. Den ble hans gjennombrudd som dramatiker. Den fulgte den klassiske tragediens strenge regler om at et stykke skulle skrives på et bestemt versemål på 12 stavelser, alexandrinen, og at én handling skulle utspille seg på 24 timer på ett sted. Men Racine innførte et nytt tema: den lidenskapelige kjærligheten.

Både det spesielle versemålet, og det noe arkaiske språket, gjør Racine vanskelig tilgjengelig i dag. Her hjemme huskes spesielt Halldis Moren Vesaas’ suverene overføring av alexandrinene til nynorsk, både i «Fedra», den mest kjente av Racines tragedier i Norge, og i «Berenice» som franske Jacques Lassalle i 1989 satte opp på Det Norske Teatret. Belgiske tgStan gjestet Norge i 2005 med en original og mesterlig versjon av dette stykket, der gruppen bevisst hadde valgt å fravike Racines verseføtter, og i stedet brukte en meget kongenial prosaoversettelse. Jon Fosse har tidligere gjendiktet «Fedra», og for ett år siden skrev han «Døden i Theben», en bemerkelsesverdig versjon av Sofokles’ «Oidipos»tragedier. Han har nå gjendiktet «Andromake», og skriver i programmet at han her som med «Fedra» «har prøvd å lytte (seg) inn i Racines skrift». Han lykkes. Med en utrolig forståelse for alle nyanser, har han overført Racines kompliserte og presiøse tekst til sin særegne og korthugne prosa, og med hell erstattet alexandrinene med levende og poetisk nynorsk. Overraskende er det også at Jon Fosses ordknappe stil så dekkende gjengir Racines svært ordrike, men psykologisk eksakte replikker.

 

For det franske aristokrati på 1700-tallet var kunnskap om trojanerkrigen og greske helter en del av allmenndannelsen. Hos oss er denne kunnskapen ikke utbredt lenger, og en tur innom Det Norske Teatrets hjemmeside kan være en god forberedelse til forestillingen. For handlingen i Andromake er komplisert.  Personene manipulerer hverandre hensynsløst, de spiller høye spill og skifter stadig mening i sine fortvilte forsøk på å oppnå sine mål. Men fra første stund er utfallet gitt: Den som lidenskapen besetter unngår ikke sin tragiske skjebne. Kort fortalt elsker Orestes Hermione, men hun elsker Pyrrhos som igjen elsker sitt krigsbytte, Andromake, som han nå vil gifte seg med. Men Andromake elsker bare sin lille sønn, Astyanax, og sin avdøde mann, Hektor, som led en grusom død under trojanerkrigen, en krig som har satt sine spor, og kanskje er skyld i at seierherrenes etterfølgere så lett tyr til vold når deres lidenskap avvises.

 

Jon Fosses korthugne skrivemåte passer som hånd i hanske til Eirik Stubøs strenge, behersket stillferdige, men samtidig lidenskapelige regi. Slik som med Stubøs to siste oppsetninger på Nationaltheatret, «Eg er vinden» og «Rosmersholm», har Kari Gravklev her skapt en minimalistisk scenografi: Et nakent tregulv, og et mørkt bakteppe – et slags gitterverk? – som iblant opplyses dramatisk, og andre ganger skaper illusjonen av mystiske irrganger i et gåtefullt palass. Helt til illusjonen sprekker i den aller siste og mest dramatiske scenen, et antiklimaks som står i klar motsetning til teksten, og som jeg ikke helt skjønner hensikten med.

 

Stubø har her valgt en noe mer fysisk uttrykksfull spillestil enn den han valgte for «Rosmersholm», men også her er det skuespillernes frasering, mimikk og blikk som gir replikkene liv og intensitet. En krevende form som et dyktig ensemble behersker gjennomført og med briljans. Det virker derfor spesielt sterkt når Hermione (Kirsti Stubø) og Orestes (Torbjørn Eriksen) en sjelden gang ikke lenger makter å undertrykke sine lidenskaper. Stubøs presise og innsiktsfulle regi fremhever også de mange selvmotsigende følelsene som besetter personene. Et høydepunkt er for øvrig den intense scenen der en tvetydig Pyrrhos (Trond Espen Seim) med vemodig sødme - eller kalkulert kynisme – gjør det slutt med Hermione, definitivt avviser henne og dermed intetanende undertegner sin egen dødsdom.

 

Det Norske Teatrets «Andromake» er blitt en helstøpt, fascinerende, men også krevende, moderne gjengivelse av en klassisk tragedie.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 26. mars

Publisert: 02.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Andromake

Andromake

Hele ensemblet

Andromake

Andromake

Pyrrhos (Trond Espen Seim) og Hermione (Kirsti Stubø)

Foto Erik Berg

Andromake

Andromake

Andromake (Ellen Dorrit Petersen)

Alle fotos: Erik Berg