home

Et mislykket forsøk

Det Norske Teatret: "Sur grus"

Av Erlend Sandem Til nynorsk ved Agnes Ravatn Regi: Eirik Nilssen Brøyn Scenografi og kostymer: Helge Hoff Monsen Med Per Schaaning, Mattis H. Nyquist, Kaia Varjord, Lasse Kolsrud, Ingrid Jørgensen Dragland

Med ”Sur grus” forsøker Erlend Sandem å gå nye veier. Dessverre uten å lykkes.

I sitt siste år som teatersjef har Vidar Sandem valgt å presentere to «lovande» norske dramatikere, som begge skriver på bokmål, under en dobbeltbunnet samlebetegnelse, Ny Norsk. Først ute var Arne Lygre med den originale og vellykte «Så blir det stilt». Torsdag var det urpremiere på Erlend Sandems «Sur grus».

Felles for de to oppsetningene er at de delvis markerer en nyorientering av dramatikernes skrivemåte. For første gang hadde Arne Lygres skuespill ingen, iallfall tilsynelatende, sammenhengende handling, mens Erlend Sandem i «Sur grus» forlater «sosialrealismen» fra sine tidligere stykker, «Ned til sol», «Strekkoder» (begge 2006) og bestillingsverket «Zivil», som Riksteatret spilte i høst.  Her bryter han med den klassiske teaterfortellingen, og velger i stedet et slags absurd-abstrakt perspektiv.

 

Unge Mads (Mattis Herman Nyquist) og hans Siri (Kaia Varjord) elsker hverandre, det ønsker de iallfall å overbevise både oss og seg selv om gjennom to inderlige og høystemte monologer. «Sur grus» er fortellingen om hvordan forholdet mellom dem litt etter litt slår sprekker til sviket til slutt blir ugjenkallelig. De to unge som engang elsket hverandre så høyt finnes ikke mer, her illustrert ved at Tiden som dreper kjærligheten, også dreper de elskende. Mads og Siri blir liggende døde igjen på scenen, men samtidig vakler de videre gjennom livet i to godt voksne og martrede skikkelser, Gisle (Lasse Kolsrud) og Grete (Ingrid Jørgensen Dragland). Om Mads og Siri virkelig er de samme som Gisle og Grete, eller om Sandem bare bruker dem til å minne om at også eldre par en gang har elsket hverandre, er uklart, som så mye annet i «Sur grus».

 

I debutstykket «Ned til sol», skrev Erlend Sandem seg inn i «familieavsløring»-tradisjonen til O’Neill, Tennessee Williams og Lars Norén. «Zivil» var et forsøk på et bredere anlagt drama. Med «Sur grus» prøver han seg på noe for ham helt nytt, en tekst der kronologien opphører. Kjappe, korte scener som stadig og kaotisk avløser hverandre uten å gi noen innsikt i personene, er antakelig ment å si noe dypt om kjærlighetens kår i dagens samfunn, men resultatet er usammenhengende og ganske kjedelig. Sandem introduserer Tom, en slags nøytral forteller, «kveldens vert om de vil, eg skal geleide dykk gjennom dette,(…) Eg er han som følgjer dykk frå begynnelse til slutt, frå vogge til grav, er meg, han som går, veit de». Tiden, med andre ord. Bruken av en allvitende kommentator kan fungere utmerket, men gjør det ikke her. Per Schaaning gjøgler til den store gullmedalje, men teksten er for svak, den skal likesom være både dyp og vittig, men makter ikke å være noen av delene, og de rå grovisene blir ofte bare pinlige.

 

Helge Hoff Monsen har skapt et kjølig og stilisert scenebilde der to parallelle benker med flate hvite puter strekker seg fra venstre til høyre, bare avbrutt av en symbolsk dør. To gjennomsiktige glasskofferter er de eneste rekvisitter. Scenografien understreker bruddet med realismen, men gjør det samtidig unødig vanskelig å følge det som finnes av utvikling i teksten. Eirik Nilssen Brøyn, som også satte opp Erlend Sandems «Ned til sol» har ikke hatt noen lett oppgave. Han har valgt et fysisk ekspressivt, sterkt stilisert, commedia dell’arte lignende uttrykk som ofte virker unødig masete og anstrengende. Men hva som kunne reddet teksten er heller ikke godt å si. Skuespillerne gjør en fin innsats, men fordi de er instruert til å snakke helt naturlig og ikke-teatralsk, fremheves ikke de få gode poengene i replikkene.

Det er prisverdig at en dramatiker prøver å gå nye veier, og det er kanskje nødvendig med et feilskjær underveis. Så får vi håpe at Erlend Sandem makter å videreutvikle det som er hans styrke – evnen til å skrive replikker det svinger av.

 

Denne anmeldlelsen sto i Klassekampen mandag 30. april 2009

 

Publisert: 02.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Sur grus

Sur grus

Kaia Varjord og Mattis Herman Nyquist

Sur grus

Sur grus

Lasse Kolsrud Mattis Herman Nyquist Kaia Varjord og Per Schaanning

Sur grus

Sur grus

Lasse Kolsrud og Ingrid Jørgensen Dragland

Alle fotos: Marit-Anna Evanger