home

100 år – og like sprek!

Det Norske Teatret: "Evig ung!"

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Evig ung» Manus og regi: Erik Gideon Omarbeiding: Klas Abrahamsson Omsetjing: Marit Tusvik Scenografi/kostymer: Mia Runningen Med Thomas Bye, Charlotte Frogner, Trond Høvik, Gjertrud Jynge, Frank Kjosås, Anders Rogg og Marit Kolbræk

Suverent godt teater som for en gangs skyld også vil kunne fryde absolutt alle.

Det er ikke ofte man etter en premiere sitter igjen med den gode følelsen av at akkurat denne oppsetningen, ja, den kan man anbefale også til mennesker som vanligvis ikke går på teater. Men slik er altså «Evig ung», en vittig og melankolsk, subtil og besnærende teaterlek som markerer vårsesongens avslutning på Det Norske Teatrets Hovudscene.

 

Tysk teater regnes i dag for å være ledende i Europa, med regiteater som sitt varemerke. Gjennom Nationaltheatrets Eirik Stubø er vi blitt kjent med innovative tyske regissører som blant andre Sebastian Hartmann. Men tysk teater er altså ikke bare intellektuelt krevende dekonstruksjoner av kjente klassikere. «Evig ung» som har spilt med stor suksess i Hamburg, beviser at godt teater med bred publikumsappell også i sin essens kan være sofistikert, intelligent og ytterst elegant. Og samtidig kjempegod underholdning.

 

 «Evig ung» tilhører attpå til musikkteatret, en sjanger mange mener egentlig ikke hører hjemme på offentlig-støttede scener. Nå må det sies at som musikkteater stiller «Evig ung» i særklasse: Her er intet orkester, bare en enslig, men meget dyktig akkompagnatør på piano. Det er heller ikke komponert musikk til stykket, låtene er rett og slett hentet fra de siste 50 årenes rock- og popfavoritter, og alle blant publikum vil kunne nikke rørt og gjenkjennende til en eller flere av dem. De spenner jo fra «Buena sera signorina» til «Barbie Girl» via »I love rock’n roll», «Sweet dreams» og en fenomenal Bob Dylan pot-pourri med utgangspunkt i «Mr Tambourine Man».

 

Det Norske Teatret er rammen om «Evig ung». På veggen henger de kjente maleriene av teatrets tidligere sjefer, Tormod Skagestad, Svein Erik Brodal, Otto Homlung, og der er sannelig også Vidar Sandem. På scenen et flygel, og på flygelet en urne med Bjørn Sundquists aske, et salongbord, noen lenestoler og en sofa. Men teatret er nå blitt gamlehjem, og iblant møtes seks oldinger, alle stivpyntede, bortsett fra den ene som holder fast på ungdommens proteststil, til en hyggestund under tidvis oppsyn av søster Marits (overbevisende tolket av Marit Kolbræk).

 

Slik seg hør og bør, får hun dem til å synge barnslige klappe-i-hendene viser, og underholder dem med religiøse smørsanger om aldring og død. Men straks hun går ut, får pipen en annen låt. Gamle konflikter, sjalusier og rivaliseringer blomstrer opp, og gir anledning til en rekke suverent framført shownumre, som vaklende legemer og skjelvende stemmer tilfører helt spesielle kvaliteter.

Forestillingen begynner med at søster Marit desinfiserer møblene, og så toger de seks oldingene inn. Aller først kommer Anders Rogg, som slår seg ned ved flygelet. Han er utgammel og har mistet talens bruk, men ikke evnen til å mestre tangentene. Han får følge av den litt feminine, forsiktige Frank Kjosås som varmt verner om en glassbolle med gullfisk, men også tar utfordringene på strak arm når de byr seg, av en innful Gjertrud Jynge som bare er opptatt av sex, av det gamle ekteparet Thomas Bye og Charlotte Frogner, han sjalu og omsorgsfull, men fremdeles besatt av en ukuelig livslyst, og hun, en avdanket primadonna, nervøs, grenseløst selvopptatt, men med uante ressurser. Helt til slutt kommer den sløve, mutte livstidhippien Trond Høvik, som fremdeles nyter en hasjrøyk i ny og ne.

 

De seks skuespillerne er maskert til ugjenkjennelige utgaver av seg selv om 50-60 år, deres gebrekkelige alderdom er gjennomført til minste detalj, den preger hver eneste bevegelse og hver enkelt mimikk, og gjør det konsekvent gjennom hele forestillingen. Seks gjennomførte og glitrende komposisjoner.

Utleveringen av alderens mange skrøpeligheter er virtuos og vittig, hensynsløs men også forsonende. Kanskje de gamle har mer å fare med enn vi tror?

 

Gjennom en urkomisk og voldsom crescendo, snus situasjonen umerkelig opp ned. Det er elegant og underfundig gjort, og gir tittelen en megetsigende dobbeltbunn. Så lett mister nemlig ikke garvede skuespillere livsgnisten og lekelysten. Dermed blir den flotte finalen en kampglad optimistisk hyllest til livet.

 

Ingen tvil: Dette er ekte teater, til fryd og gammen for absolutt alle.

 

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 31. mars

Publisert: 02.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Evig Ung!

Evig Ung!

Frank Kjosås, Gjetrud Jynge og Thomas Bye

Evig Ung!

Evig Ung!

Marit Kolbræk og Charlotte Frogner

Evig Ung!

Evig Ung!

Gjetrud Jynge, Trond Høvik, Frank Kjosås, Charlotte Frogner og Thomas Bye

Alle fotos: Fin Serck-Hanssen