home

Om å sløse bort talent

Nationaltheatret, Torshovteatret: "Misantropen"

Av Jean-Baptiste Molière Gjendiktet av André Bjerke Bearbeidelse og regi: Laurent Chétouane Scenografi/kostymer: Patrick Koch I rollene Erland Bakker. Thorbjørn Harr, Endre Hellestveit, Birgitte Larsen, Liv Bernhoft Osa og Ågot Sendstad

På Torshovteatret lå alt til rette for en glitrende tolkning av Molières «Misantropen». Men dessverre oppfylte regissør Laurent Chétouane gruppens ønske om å filleriste klassikerne.

Dagens Torshovgjeng takker for seg, og det er verd å merke seg at i motsetning til tidligere, er ikke deres etterfølgere oppnevnt. Gruppen som har «regjert» på Torshov siden høsten 2007, hadde blant annet satt seg som mål «å filleriste» klassikerne, og det gjorde de til gagns, først med Runar Hodnes høyst spesielle, og ganske mislykte versjon av Goethes Faust, og nå med sin ytterst spesielle tolkning av Molières elegante salongkomedie, Misantropen.

Menneskehateren Alceste raser over den overfladiske og hyklerske omgangsformen som kjennetegner hans elegante og mondene tid der alle er overstrømmende høviske overfor hverandre, men ikke mener noe med sine blomstrende ord og vendinger, og baktaler hverandre skånselløst så snart anledningen byr seg. Alceste er også hjelpeløst forelsket i den vakre unge Célimène, hun som kanskje er den mest kokette og intrigante flørten av dem alle. Det er lite ytre handling i stykket som bare består av de mange ulike samtalene som akkurat den dagen finner sted hjemme hos Céliméne. Komedien har heller ingen definitiv slutt. I siste akt blir Célimènes dobbeltspill avslørt, naturlig nok av hennes beste «venninne». Hennes sinte beilere sverger hevn over hennes troløshet og Alceste kunngjør at han ikke elsker henne lenger, og vil trekke seg tilbake til ødemarken. Men om han kommer til å gjøre det, er langt fra sikkert. I aller siste replikk forsikrer hans gode venn Philinte og Célimènes kusine, den fornuftige Éliante, at de vil gjøre alt de kan for å få ham på bedre tanker… og dermed vil lett hele spillet kunne begynne forfra.

 

Molière er nådeløs i sin utlevering, ikke bare av det mondene miljøets falskhet og narraktighet, men også av den rasende Alcestes humørløse og oppstyltede selvrettferdighet. Î de fleste av sine komedier plasserer Molière også en person som gjerne oppfattes som hans talerør, en talsmann, ofte også en talskvinne, for den sunne fornuft, eller den gylne middelvei. Her er det Philinte, Alcestes gode venn. Han gjennomskuer falskhet og dobbeltspill, men bøyer seg likevel for høflighetens formaliteter. Slik også Célimènes kusine Eliante gjør det. Harseleringen over de toneangivende miljøene i Paris for snart 350 år siden er for øvrig ikke uten paralleller til dagens samfunn: Det er ikke så vanskelig å forestille seg Alceste som selve prototypen på en rettskaffen SVer som har vært så uheldig å falle for en ung stjerne fra dagens sofistikerte jetset’et!

 

Det er de avslørende replikkene med sine mange nyanser som gjør at komedien av mange regnes som Molières aller beste, en elegant og skarp samfunnssatire. Misantropen er den eneste av Molières komedier som André Bjerke har gjendiktet, og hans oversettelse er et gnistrende verbalt fyrverkeri som tilsynelatende lekende lett og ubesværet fremhever originalens mange subtile og avslørende poeng. Den franskfødte regissør Laurent Chétouane har gjort tysker av seg, men hans intelligente og årvåkne replikkinstruksjon viser at han kan sin Molière ut og inn, og til fulle mestrer kunsten å aktualisere den klassiske replikkføringen. Til sin disposisjon har han hatt et sterkt skuespiller-ensemble der spesielt Thorbjørn Harr, Ågot Sendstad og Liv Bernhoft Osa, med den helt rette miksen av nærhet og distanse til teksten, leverer komediespill av høy klasse, og avfyrer replikkene med briljans.

 

Alt skulle med andre ord ha ligget til rette for en stor Molière-aften. Dessverre er Misantropen på Torshov en gedigen skuffelse. I nyskapningens såkalte hellige navn er oppsetningen som kunne blitt en gnistrende morsom komedie, gjort om til et uforståelig, langdrygt og kjedelig gjesp. Med full støtte i Torshovgjengens uttalte ønske om å «filleriste» klassikerne, har regissør Laurent Chétouane klekket ut en idé som antakelig har forekommet ham intet mindre enn genial: Han lar «hele persongalleriet spilles av seks skuespillere. Slik blir Molières lek med ord, konvensjoner og følelser også en lek med identitet: Hvem du kjenner, hva du sier, og ikke minst hva de sier om deg, er viktigere enn hvem du faktisk er» (Sitert fra Torshovprogrammet).  Ikke så lett å fatte dybden her. Men uansett er det en kjensgjerning at når hele ensemblet likesom tilfeldig hopper ut og inn av de ulike rollene, blir det også nærmest umulig å holde orden på personer og replikker: Vi vet jo aldri når Thorbjørn Harr, Erlend Bakker og Endre Hellestveit er Alceste, Philinte, Oronte, Clitandre, Acaste, Alcestes tjener eller en offiser fra marskalkretten.

 

Dette er et totalt brudd med den klassiske komediens vekt på karakterskildring, og det minste man kan si er at det overhodet ikke funker. Uten karakterer blir karakterkomedien rett og slett meningsløs, og dermed fører nyskapningen ut i en totalt uinteressant blindvei – og sist, men ikke minst, til en gedigen sløsing med talent og begavelse. Komedien blir omtrent uforståelig for alle som ikke kan Misantropen ut og inn – enn kunnskap som er lite utbredt i våre dager.

 

Etter premieren lot det ikke til at nytolkningen begeistret så mange, men heldigvis har vi også her hjemme livsfjerne teaterteoretikere som av frykt for å bli mistenkt for å være gammeldagse og konvensjonelle, uten nærmere begrunnelse, men med stor entusiasme genierklærer det vi andre opplever som keiserens nye klær. Derfor bør jeg kanskje ikke advare innstendig mot denne Misantropen slik jeg hadde tenkt å gjøre, men heller oppfordre alle med den minste interesse for dagens trender til å tilbringe en kveld på Torshovteatret, og danne seg sin egen mening om en filleristet menneskehater.

Publisert: 02.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

IdaLou Larsen, redaktør14.02.13 10:15
Jean-Baptiste Molière levde fra 1622 til 1673, dvs. i det som i Frankrike kalles klassisismen. Han regnes som en av de store komedieforfatterne, tok opp arven både etter greske Aristofanes og romerske Plautus, og inspirerte utvilsomt Ludvig Holberg.
Jørgen Alfred Jørgensen12.02.13 11:03
jeg tror det er romantikken men er ikke sikker ?? spør noen andre enn meg.
heidi Ålga bjøksen oklamos12.02.13 11:02
hei hvilken epoke er dette??
Misantropen

Misantropen

Thorbjørn Harr

Misantropen

Misantropen

Ågot Sendstad

Misantropen

Misantropen

Erlend Bakker

Alle fotos: Gisle Bjørneby