home

Når Hamsun møter Fosse

Rogaland Teater, Intimscenen: «Ylajali»

Av Jon Fosse Etter Knut Hamsuns «Sult» Regi: Carl Jørgen Kiønig Scenografi/kostymer/lys: Ola Bråten Musikk: Åsmund Feidje Med Glenn André Kaada, Svein Harry Schøttker Hauge og Cecilie Enersen

På Rogaland Teater er «Ylajali» et interessant møte mellom to høyst forskjellige diktere, Knut Hamsun og Jon Fosse.

Det er Hamsunår i år. En begivenhet som også teaternorge markerer. Men ikke med såkalt «nyskapende» oppsetninger av Hamsuns egne skuespill, så vidt vites er ingen av dem oppført på norske scener siden den sveitsiske regissøren François Rochaix satte opp Livets spill på Den Nationale Scene. Det var i 1988, i Tom Remlovs sjefstid. Dramatiseringene av Hamsuns romaner har til gjengjeld vært mange, og Sult har visst en spesiell appell. For 10 år siden hadde Nationaltheatret stor suksess med Yngve Sundvors dramatisering, og i fjor høst presenterte Torshovgjengen sin tolkning, en sympatisk og svært teksttro versjon av den unge tyske regissøren Jorinde Dröse. 

Lørdag hadde Rogaland Teater premiere på Ylajali av Jon Fosse. Stykket er skrevet på bestilling fra Det Kongelige Teater i København, og hadde for et år siden urpremiere på Skuespilhusets Lille Scene under tittelen Sult. Rogaland Teater er det første norske teatret som setter opp denne nye sceneutgaven av romanen, som Jon Fosse selv ikke vil betegne som en dramatisering, men «nok meir (som) eit møte mellom Hamsuns romanskriving og mi dramaskriving».

 

Intimscenen er badet i mørke. Midt på gulvet en grønn benk, og de få rekvisittene, hovedpersonens teppe, en matpakke, en tikroneseddel, er alle i nøyaktig samme grønnfarge. Den eneste som skiller seg ut er Den unge kvinnen (Cecilie Enersen) i gul kåpe og småpikelignende blå bomullskjole. I enda mindre grad enn i tidligere oppsetninger eksisterer her en objektiv verden, her blir alt sett og opplevd gjennom Den unge mannen som blir mer og mer febrilsk, høyttravende forvirret og oppstemt jo mer han jager rundt i gatene, sulten, fortvilet og ensom. Han bare går og han går, «så går eg gjennom gatene/eg berre går gjennom gatene/og så stansar eg/står der berre», av og til springer han, og iblant brekker han seg av ren og skjær mangel på mat. Jon Fosse har med vilje unnlatt å la den unge mannen være vordende forfatter, her er han bare fattig. Ikke har han mat, ikke har han tak over hodet, ikke har han arbeid, og ikke betyr han noe for noe menneske, selv om en velmenende eldre herre i Svein Harry Schøttker Hauges skikkelse et par ganger forteller ham at det er sent og for kaldt å være ute, så nå bør han gå hjem. Han drømmer om kvinner og kjærlighet, og første gangen Den unge kvinnen spaserer over scenen, gjør han et klossete forsøk på å innlede bekjentskap, men blir kontant avvist. Da er hun en realistisk skikkelse, men litt etter litt forandrer hun seg til en slags hallusinasjon, den Unge mannens febervisjon: Iblant er hun like fattig som han, iblant er hun en pen og skikkelig frøken, og til slutt en simpel prostituert. Men hele tiden gåtefull og uutgrunnelig.

 

I løpet av timen forestillingen varer, går det stadig nedover med ham. Det er en stor avstand mellom den fremdeles ganske selvsikre unge mannen som i starten pantsetter vesten sin for å gi en gammel nåtler noen kroner, og den nervøse stakkaren som i siste scene frenetisk hopper opp og ned i overstadig henrykkelse over en tikroneseddel. Og Fosse lar ham heller ikke mønstre på en båt og seile mot en bedre framtid.

 

Carl Jørgen Kiønigs regi har rytme, innlevelse og energi. Med imponerende kraft, sjarm og overskudd gir Glenn André Kaada en nyansert skildring av Den unge mannens stadig tiltagende mentale forvirring, mens Svein Harry Schøttker Hauge skaper effektive miniportretter av alle fortellingens øvrige mannspersoner, og Celine Enersen er akkurat så mystisk og uutgrunnelig skiftende som nettopp denne unge kvinnen skal være.

 

Jon Fosses Ylajali er en aktualiserende og interessant Sult-tolkning. Spørsmålet er om den også er spennende teater. Til tider maktet ikke forestillingen å fastholde min oppmerksomhet. Det blir mange gjentagelser, og liten dramatisk utvikling. Det endelige svaret avhenger kanskje av tilskuerens forhold til forestillingens utgangspunkt. Men dette er uten tvil førsteklasses teaterhåndverk.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 3. april

Publisert: 04.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Ylajali

Ylajali

Svein Harry Schøttker Hauge og Glenn André Kaada

Ylajali

Ylajali

Cecilie Enersen

Ylajali

Ylajali

Glenn André Kaada

Alle fotos Emile Ashley