Siste kritikker:

Suggestiv Ibsen

Grusomhetens Teater: "Fjeldfuglen"

av Henrik Ibsen Musikk: Filip Sande Regi Lars Øyno Scenografi: Tormod Lindgren Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther Med Hege Tunaal, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Odile Heftye Blehr med flere Musikere: Lars Pedersen (langeleik, klokkespill, fløyter og trommer), Laura Ellestad (hardingfele)

En urpremiere på et Ibsenstykke er litt av en sensasjon, og Fjeldfuglen er blitt en helstøpt og fin oppsetning.

Lørdag kveld skjedde en liten teaterhistorisk begivenhet i Oslo: 150 år etter at Ibsen skrev første akt av sin ufullførte ”romantiske opera”, hadde Grusomhetens Teater verdenspremiere på Fjeldfuglen. I den korte teksten som foreligger finnes flere av de temaer han videreutviklet i Peer Gynt, i Brand, og i diktet ”På vidderne”, som kontrasten mellom det lumre bygdesamfunnet og det frie høyfjellet.

Heller enn å feire bryllup med odelsbondens datter har unge Knut Skytte rømt til fjells. Der møter han den vakre Alfhild, et ”naturbarn” som har overlevd svartedauden og vokst opp på fjellet sammen med ”Hougfolket”. Kjærligheten blomstrer, og, som Peer Gynt 12 år senere, drømmer Knut om fremtiden: ”Lunt under Bakken vil jeg bygge vor Stue./ Her vil vi færdes til sammen.-/ Færdes frit som Rener på Vidden/Bak Jøtulkammen”. Men bygdefolket går manngard og finner Knut. Han må hjem til bygd og bryllup, men tar Alfhild med seg. Her begynner annen akt, og her stopper Ibsens manuskript.

Regissør Lars Øyno har ikke skrevet noen fortsettelse av Ibsens tekst, og heller ikke endret ett eneste ord, han har til og med beholdt Ibsens strykninger. Fjeldfuglen var tenkt som en operalibretto, og Lars Øyno har samarbeidet med komponist Filip Sande. Med glimrende resultat. Ikke bare har Sande fått Ibsens elegante og viltre vers til å smelte sammen med musikken. Ved å basere musikken på nasjonalinstrumentene hardingfele og langeleik, med noen innslag av perkusjon, klokker og fløyte, har Filip Sande tilført teksten en ny folkekunst-dimensjon som Ibsen faktisk selv antyder: ”Den Laat som lokker,/I Lauv og Bar/Tykkes mig kræve/Et Strengeleiksvar”, sier spillemannen Thorgejr, som gjennom sin musikk er det gåtefulle bindeleddet mellom menneskene og de underjordiske.

Filip Sandes magiske folkemusikktoner trollbinder oss fra første øyeblikk. Grusomhetens Teaters tolkning åpner med en vemodig slått, stemningsfullt fremført på langeleik av Lars Pedersen fra gruppen When, og på hardingfele av kanadisk-fødte Laura Ellestad, som først så vidt skimtes bak det opplyste feltet i det fantasieggende baklerretet (utviklet av scenograf Tormod Lindgren i samarbeid med den franske billedkunstneren Clément Borderie). Og musikken er det bærende elementet i annen akt, som fra Ibsens hånd bare består av tre-fire setninger: Den fører oss gjennom bryllupsforberedelsene, fram til en glad bruremarsj som motvillig forsoner brud og brudgom med sin skjebne, og sammen med et suggestivt videoinnslag følger tonene det nedtrykte brudeparet på deres lange – siste? - ferd til Gus hus.

Den langsomme, ofte litt monotone, gjentakelsen, noe av det mest fascinerende og manende ved folkemusikken, gjenspeiles i Lars Øynos regi. Bygdefolket, også den ulykkelige frieren, blir maktstjålet av musikkens takt og rytme, og beveger og uttrykker seg nærmest som søvngjengere, i motsetning til høyfjellets frie innbyggere, fjellfuglen Alfhild (Hege Tunaal), naturligvis, men også de tre trolljentene fra Hougfolket og spillemannen Thorgejr.

Ikke bare musikken, men også Tormod Lindgrens scenografi og Gjøril Bjercke Sæthers kostymer gjør Fjeldfuglen til en besnærende opplevelse. Første akts baklerret er allerede nevnt, i annen akt rulles det langsomt ned, og bak gildegardens opplyste vinduer setter brudepikene kronen på brudens hode. Overdådige og fantasifulle bunadsvarianter, morsomme stiliserte ski og sleder, et samstemt, treffende og ofte vittig ensemblespill, bidrar til at Fjeldfuglen, i tillegg til å besnære musikalsk, også er en fryd for øyet. En særegen og vellykket teateropplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 20. april