home

Klimakrisen som trash-opera

Det Åpne Teater/Gruppen Fanfaronner presenterer «Kok»

Musikk: Julian Skar Tekst og regi: Maria Tryti Vennerød Scenografi: Christina Lindgren Med Charlotte Lund Sager, Ingvild Storhaug, Kjell Tore Innervik, Marita Vårdal Igelkjønn

En vittig tekst, en glimrende sanger, men en dessverre litt for anstrengende trashopera om klimakrisen.

«Fanfaronner», fransk for skrytepaver, er navnet sopran Charlotte Lund Sager, mezzosopran Ingvild Storhaug og pianist Marita Vårdal Igelkjønn har gitt ensemblet de stiftet i 2007. Tidligere har de laget forestillingen «Fanfaronnene og den dumme, dumme kjærligheten» der de presenterte tyske og norske cabaretsanger. Til Universitas forteller de at da de besøkte Svalbard, ble de «inspirert av islandskapet, og begynte å fabulere om å lage en opera for ungdom, med global oppvarming og klimakrise som tema». Opprinnelig var planen å lage en skolekonsert, men så tente Maria Tryti Vennerød på ideen, og skrev manus til operaparodien Kok, som gjennom Den kulturelle skolesekken nå tilbys elever i Oslo og i Sogn og Fjordane.

Skyt pianisten var Koks arbeidstittel, og pianisten (Marita Vårdal Igelkjønn) står sentralt i forestillingen, om ikke i historien.  I åpningsscenen ser vi bare den unge pianisten, resten ligger i mørket. Han minner om den unge Mozart der han ulastelig antrukket slår noen akkorder, og vekker til live tre underlige skikkelser i enda underligere laboratorium: En professor i hvit frakk, selve legemliggjørelsen av den gale vitenskapsmannen, og hans to unge medhjelpere i gule uniformer, den vakre lyse Rigmor, og den mørke sjarmøren Ragnar. Vi får raskt forståelsen av at temperaturen på kloden stiger mot kokepunktet. Rigmor og Ragnar begir seg ut på en farefylt ferd mot Nordpolen, der finnes nemlig redningen, «termostaten» som kan slå av temperaturen. Men makter vi selvopptatte mennesker å glemme oss selv og våre små problemer lenge nok til å redde verdenen fra klimakrisen, spør Kok.

 Jeg har ikke kompetanse til å bedømme Julian Skars musikk, men så outrert og melodramatisk som sangpartiene framføres av Charlotte Lund Sager (Rigmor) og Ingvild Storhaug (Ragnar), virker de nærmest som parodier, ikke på operaoppsetninger, men på alle klisjeer om operasjangeren. Men spesielt Charlotte Lund Sanger imponerer med en sin stemmeprakt. I lange partier er det dessverre omtrent umulig å oppfatte sammenhengen i det som synges, men det er ingen tvil om at Rigmor og Ragnar herjes av dødelig lidenskap til hverandre. Det vi får med oss av teksten, er såpass vittig at det er litt synd at den forsvinner i trash-operaens parodiske form. Maria Tryti Vennød opererer som en erfaren rimesmed der hun med bravur og fin komisk effekt strør om seg med «død» og «glød», «æra» og «verda», «tørst» og »først».

Slik hun i 2007 gjorde med Gokk på Sogn og Fjordane Teater, har Maria Tryti Vennerød også denne gangen regissert sin egen tekst. Den parodiske overspillformen hun har valgt, gjør at satiren over vår menneskelige selvopptatthet treffer dårlig, og de mange barokke påfunnene blir anstrengende i lengden. Grunntonen i oppsetningen gir inntrykk av at ensemblet på scenen har hatt det riktig morsomt underveis. Spørsmålet er om publikum vil ha det like morsomt.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. april

 

 

 

Publisert: 28.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
KOK

KOK

Charlotte Lund Sager (Rigmor)), Ingvild Storhaug (Ragnar), Kjell Tore Innervik (professoren)

KOK

KOK

Charlotte Lund Sager (Rigmor) og Ingvild Storhaug (Ragnar)

KOK

KOK

Den gale professoren (Kjell Tore Innervik ) sammen med Charlotte Lund Sager (Rigmor) og Ingvild Storhaug (Ragnar)

Alle fotos Christine Gullhav