home

Lystig teaterlek

Nationaltheatret, Amfiscenen «Flaggermusen»

Av Haffner/Genée/Strauss d.y Regi Runar Hodne Scenografi: Olav Myrtvedt Musikalsk ledelse Per Christian Revholt Kostymer: Ame Aasheim Med blant andre Ole Johan Skjelbred, Andrea Bræin Hovig, Ingar Helge Gimle, Jan Gunnar Røise

I Runar Hodnes nytolkning er den gamle operette-klassikeren «Flaggermusen» blitt en lystig dobbeltbunnet teaterlek

Flaggermusen er selve innbegrepet av wieneroperetten. Den syltynne og tøvete intrigen blir nærmest bare et påskudd for Johann Strauss d.y’s  iørefallende og innsmigrende musikk, lystige og sjarmerende toner som det virkelig svinger av, og som de fleste av oss kjenner selv om vi aldri har sett operetten på en scene. Nå har regissør Runar Hodne, mannen som har hatt en sentral plass i Torshovgruppens «filleristing» av klassikerne, laget sin egen, respektløse og vittige tolkning av Flaggermusen på Nationaltheatrets Amfiscene.

 

Musikken er der fremdeles, selv om den har fått en noe annen utforming enn vi er vant til. Men i selve åpningsscenen spiller Per Christian Revholt en sjarmerende ironisk, og klassisk briljant piano-ouverture, og tidvis med akkompagnement av forskjellige instrumenter som el-gitar og trommer, forblir pianoet og han et fast holdepunkt i forestillingen. Stemmemessig kan Nationaltheatrets skuespillere naturligvis ikke måle seg med operaens sangere, men ensemblet imponerer musikalsk, ikke minst Jan Gunnar Røises forfengelige, selvdyrkende tenor som stadig spiller på sitt eget klaviatur, og Adele (Mariann Saastad Ottesen) og Rosalinde (Andrea Bræin Hovig) med sin store «arier».

 

Runar Hodne har imidlertid valgt å konsentrere seg om selve librettoen, en lettsindig, men tidstypisk komedie fra 1870-årene. Personene tilhører den rike overklasse, og er fullstendig uinteressante, innskrenkede, bortskjemte og overfladiske. De kjeder seg, og må stadig finne på noe nytt, gjerne litt farlig, for å fordrive tiden. Ingen av disse menneskene har noen kjerne, det er ingen tilfeldighet at fengselsdirektøren forveksler Eisenstein og Alfred, og at han selv ubesværet veksler mellom rollene som teatersjef og fengselsdirektør. Rosalinde er både borgelig frue og ungarsk grevinne, mens hennes ektemann er i sitt ess når han får spille argentinsk marki. I Runar Hodnes tolkning blir dermed Flaggermusen både en ironisk kommentar til vår egen tid og dens opptatthet av rollespill, og en sarkastisk hyllest til teatret der alle til enhver tid bare er de de ikke er.

 

Oppsetningen har også en herlig dose selvironi. Den samme Runar Hodne som for to år siden åpnet den nye Torshovgjengens regjeringstid med å radbrekke Faust, har pepret den gamle 1870-librettoen ikke bare med vittige hentydninger til vår tid, men også med moderne refleksjoner i stilen til den nye tidens tankemestere, Lacan, Derrida, Bataille. Dette kan naturligvis tolkes som et forsøk på å gi oppsetningen en tidsriktig dybde, men det oppleves først og fremst som en treffsikker selvironisk kommentar, som bidrar til komikken i denne Flaggermusen.

 

Alt er ikke like vellykket. Pussig nok inntreffer noen dødpunkter i annen akt, den strålende og vanvittige festen hos prins Orlofsky blir litt uttværet og langtekkelig når den ikke blir drevet fram av Strauss’ musikk. Men i det store og hele er oppsetningen en overskuddspreget teaterlek med presis, poengtert og intelligent humor. Runar Hodne har tydeligvis et særskilt talent for komedier med dobbeltbunn. Det er nok å minne om hans meget vellykte Volpone på Torshovteatret for ett år siden.

 

Skuespillerne imponerer. Suverent gjøgler de seg med liv og lyst gjennom de mest absurde situasjoner, og slik regien legger opp til, gir de til og med åpent uttrykk for at dette bare er roller de har påtatt seg å spille, og som de tolker etter beste evne. Denne lekne dobbeltheten gir forestillingen en ekstra sjarm, og fra Frøydis Armand som prins Orlofsky, naturligvis må det i dag minst være minst et kjønnsskifte på rollelisten, til en fantastisk Ingar Helge Gimle som den utspekulerte, durkdrevne, men akk-så-tragiske Dr. Falke, gjør ensemblet en strålende innsats. Takket være Øyvind Wangensteens lysdesign forandrer Olav Myrtvedts scenografi seg etter behov, og Ane Åsheims kostymer er akkurat passe outrerte.

 

l slutt er jeg Runar Hodne svært takknemlig for at han endelig har fått meg til å forstå selve poenget med Flaggermusen. Etter å ha sett den på Operaen, har jeg alltid trodd flaggermusen hadde noe med kammerpiken Adele å gjøre. Nå vet jeg bedre!

 

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. april

 

Publisert: 28.04.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Flaggermusen

Flaggermusen

Frøydis Armand, Ingar Helge Gimle, Marian Saastad Ottesen, Lasse Lindtner, Jan Gunnar Røise, Heidi Goldmann.

Flaggermusen

Flaggermusen

Jan Gunnar Røise som den akk så følsomme Emo/Alfred

Flaggermusen

Flaggermusen

Ole Johan Skjelbred, Andrea Bræin Hovig, Jan Gunnar Røise, Marian Saastad Ottesen

Alle fotos L-P Lorentz