Tyrannosaurisk estetikk
Vinge/Müller presenterer «Vildanden» Av Henrik Ibsen Regi og scenografi: Vegard Vinge og Ida Müller Med: Harald Kolaas, Lea Basch Opheim, Torbjørn Davidsen, Petter Width-Kristiansen, Tina Peios, Catrine F. Andersen En samproduksjon med Black Box Teater
Vinge/Müllers «Vildanden» imponerer og fascinerer. Men gruppens autoritære teaterestetikk er problematisk
Premieren på Festspillenes kanskje dristigste satsing er satt til kl. 18. Men først halv sju sitter vi benket foran et idyllisk skogslandskap på storskjerm. Scenen prydes av en stor W innrammet av den tyske ørnen, og på et banner ønskes Gregers «velkommen hjem». To nakne kraftkarer med voldsom hår- og skjeggvekst kommer til syne, på skjermen og på hver side av scenen. De bærer på hver sin øks, fanger en fisk i den idylliske bekken og tenner bål. Snart begynner de å hugge ned trærne, det ene etter det andre, mens apokalyptiske lyn flerrer himmelen og tordenskrall braker. Og så, helt uventet, retter den yngste øksen mot den andre som snart ligger død i en blodpøl. Med realistisk innlevelse gjentar de to nakne kraftkarene på scenen foran oss brodermordet. Eller kanskje fadermordet? Hvis det da ikke er en illustrasjon på Darwins «the survival of the fittest»?
Over en halvtime er gått, og Ibsen er like fjern. Men så trekkes teppet fra, og Ida Müllers detaljrike scenografi gir klar beskjed: Vi befinner oss i grosserer Werles velstående hjem. Der befinner vi oss fremdeles når festspilldirektør Per Boye-Hansen vel sju timer senere, klokken halv tre om morgenen, til ensemblets irriterte protester går til det drastiske skritt å avbryte forestillingen, etter bare første akt. Festspilldirektørens redegjørelse tyder på at resten av stykket kan bli spilt over to kvelder, slik at Vildanden-ringen» i sin helhet vil bli vist to ganger i løpet av Festspillene.
Denne anmelderen er derfor ikke i stand til å vurdere «Vildanden»-prosjektet i sin helhet. Det er synd fordi det til og med etter åtte timer ikke er mulig å skjønne hvor Winge/Müller vil med sin bisarre overføring av Ibsens tekst til voldsom lyd og ditto bilder. Kapitalismens kyniske menneskeforakt er ett tema, her uttrykt gjennom grosserer Werles frastøtende skikkelse. Arbeiderne utbyttes rått og hensynsløst, de skytes ned når de ikke trengs lenger, og en forfyllet gammel Ekdal blir bokstavelig tatt radbrukket av Werles trofaste tjenere. Slektskapet mellom kapitalisme og fascisme mer enn antydes. Usynlige tropper marsjerer taktfast mens en diabolsk dr. Relling produserer prøverørsbarn i stor stil ved å blande hønseegg i sæden som er onanert ut av gamle Ekdal, og disse «konstruerte» barna er langt mer normale enn nyfødte Hedvig, et avskyelig blodig monster.
Gregers er et offer for kapitalismens autoritære familie, en forsvarsløs tenåring i kvinnekropp med påklistret penis, en kuet, fysisk forknytt, lett hysterisk suicidal guttunge som hundses og mishandles av sin far. Hans eneste trøst har vært vennskapet med en stammende og keitet Hjalmar Ekdal, et vennskap med tydelige, og Ibsentro, homofile undertoner.
Ingen tvil om at Vinge/Müller med stor intuisjon spinner videre på mange av de trådene som finnes i Ibsens tekst. Mer tvilsomt er det om de har en hensikt med, og en forståelse av sine egne fabuleringer. De virker så opptatt av å leke med teater-estetikken at denne leken overordnes alt annet. «For oss er estetikk alt», sier de i et intervju med Festspillene.
Ida Müllers triptykon-scenografi følger opp det overdådige titteskap-konseptet fra Et dukkehjem og Gengangere, og uttrykksmessig er maskene til forveksling like de som ble brukt den gangen. Men en rekke nye er kommet til, og kjønnsorganer, avføring og blod er det mye mer av her. Fremdeles beveger alle seg med marionettaktig presisjon og stakkato bevegelser, og igjen kommer de forhånds-inntalte replikkene ned over aktørene. Innlevelsen i det fysiske kroppsuttrykket står sentralt hos Vinge/Müller, ikke teksten.
Denne gangen er imidlertid lydbildet blitt en avgjørende del av duoens estetikk. Fem-seks takter fra Champagnegaloppen, Bach-koraler, Wagnertoner og slagere gjentas i det uendelige, og blandes med klirring, skudd, og skurrende støy på et decibelnivå så voldsomt at trommehinnene holder på å sprenges, og teateropplevelsen brått forvandles til – tilsiktet? – fysisk tortur.
Nytt av året er den maniske gjentakelsen av alle ord, bevegelser og opptrinn som gjør denne første akten tre ganger lenger enn den trengte å ha vært, og sammen med den øredøvende støyen forsterker den min opplevelse av at Vinge/Müller, infantilt og selvopptatt utnytter min passive stilling som tilskuer til autoritært å påtvinge meg en av og til fascinerende, ofte imponerende, stadig ærgjerrig, men i bunn og grunn hul og pretensiøs estetikk. Og den slags overgrep vekker mitt anarkistiske raseri.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 25. mai
Din kommentar:
Kommentarer (2):
| IdaLou Larsen | 04.06.09 12:49 |
| Kjøre Deise Faria Nunes, Takk for tilbakemelding. Det er dessverre en enkel forklaring på at du ikke får opp linkene til de to sakene du nevner: Det skyldes rett og slett at de begge er korte meldinger, som ikke fører videre til noen større sak. Med andre ord - en slags nyhtetstelegrammer. Men de skal utdypes med tid og stunder. | |
| Deise Faria Nunes | 30.05.09 20:40 |
| Kjære IdaLou Larsen Takk for din kritikk av Vildanden. Jeg har idag hatt problem med å lese noen av dine artikler. Lenkene til "Bare én dag igjen" og "Ibsenprisen til Ariane Mnouchkine" fører ikke videre til tekstene. Jeg har også merket at de ikke er tilstede i listen over artiklene, som kommer opp når man klikker på den tilsvarende lenken på toppen av siden. Jeg er mac-bruker og har prøvd både med Safari og FireFox. Mvh Deise Nunes | |
Vildanden
Dette er det Ekdalske-interiøret. Men det fikk iallfall premierepublikummet ikke se!