Andreklasse-studentene ved Statens Teaterhøgskole viser
«Robin Hood»
Regi: John Brungot
Musikk: Kjetil Schjander-Larsen
Med: Ingvild Holthe Bygdnes. Ole Christoffer Ertvaag, Ester Marie Grenersen, Espen Klouman Høiner, Nader Khademi, Hanne Skille Reitan, Eldar Skar, Ina Marie Wilman
Spilleglede, fysisk ekspressivitet og overdådig gjøgling til tross: Sommerens «Robin Hood» passer bedre for de voksne enn for barna den skal more
Det er en fin tradisjon at andreklassestudentene på Teaterhøgskolen hver sommer lager teater for barn i Frognerparken. I år har de tatt utgangspunkt i den mytiske fortellingen om den fredløse Robin Hood fra Sherwoodskogen, han som tar fra de rike og gir til de fattige, kjemper mot den falske prins Johan og sheriffen fra Nottingham, og vinner hjertet til den vakre Lady Marion. Et spennende heltesagn som i årenes løp er blitt gjenfortalt i mange forskjellige versjoner.
I vår postmoderne tid er tendensen tydeligvis å se historien i et kjølig distansert og ironisk perspektiv. Rogaland Teater har nettopp hatt premiere på sin utgave, og Vegar Hoel som spiller Robin Hood i Stavanger, forteller til Stavanger Aftenblad at «i vår versjon er han (Robin Hood) en selvskrytende, godtroende, naiv idiot».
Så langt går ikke John Brungot som har regien på Frognerparkens studentforestilling. Ole Christoffer Ertvaags Robin Hood er fremdeles en slags helt, men hele historien er blitt en burlesk, supermoderne farse som bugner av anakronismer, som den infantile onde Prins Johans forkjærlighet for Hannah Montana-DVDer. Mye av humoren er verbal, og driver i god revystil gjøn med det meste, men uten politisk brodd. Den sprelske muntlige gjøglingen er gjennomført, og på premieren frydet den alle de voksne som har sansen for den typen tidsriktige humor. Men det aller meste gikk langt over hodet på barna oppsetningen tross alt er beregnet på.
En annen hovedingrediens i Robin Hood er et ekspressivt fysisk spill og slapstick i store mengder. Disse enkle ablegøyene er bedre tilpasset målgruppen, som likevel får problemer med å få med seg meningen med dem fordi de stort sett er direkte knyttet til alle de verbale sprellene som ungene ikke oppfatter.
Det er synd at studentene, og ikke minst regissør John Brungot, ser ut til å ha vært mer opptatt av gjøgling for gjøglingens skyld enn av å skape godt teater for den gruppen de sier å henvende seg til, barn fra tre år og oppover. Når det er sagt, imponerer skuespillerne med fantastisk kondisjon, flott rytme, finstemt og krevende presisjon, og god timing. Til gjengjeld skuffer diksjonen deres stort. Men spillegleden og humøret er på topp, spillet er helhjertet og energisk, de stråler av godt humør og energi, og flere lager vittige karikaturer av rollene sine.
På Kunsthøgskolens hjemmeside lover studentene «en morsom, spennende og rampete forestilling…. Vi leker oss med den klassiske Robin Hood-fortellingen, og vil underholde etter alle kunstens regler.» Og det gjør de, men dette er underholdning for tenåringer og voksne, ikke barneteater.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 20. juni
