home

Hyggelig besøk i Mummidalen

Teaterteltet i Frognerparken Victoria Productions har vist: Mummitrollet: Trollmannens hatt Av Tove Jansson Manus og regi: Gorm Jenseg Musikk komponert og arrangert av Marius Podolski og Arve Furset I rollene: Sandra Olafsen, Morten Olaussen, Marius Podolski og Frank Ole Sætrang

Victoria Productions Mummitrollet var en upretensiøs og sjarmerende forestilling som traff sitt publikum hjemme.

Etter at Teaterhøgskolens Robin Hood flyttet fra teaterteltet i Frognerparken, rykket Marius Podolski og hans Victoria Productions inn med sine forestillinger. Det har de gjort siden 2002, det vil si i sju år, og det er dermed blitt en tradisjon. I år bød de på tre forskjellige oppsetninger: Først Emil i Lønneberget som var ny av året, deretter Pippi Langstrømpe, og Mummitrollet som de begge har spilt i Frognerparken tidligere. Dramatiseringer av Astrid Lindgrens populære bøker er gjengangere på våre institusjonsteatre, mens sommerens siste barnetilbud var mer originalt: En dramatisering av Tove Janssons Trollmannens hatt, med Mummitrollet, Snusmumrikken, Lille My og Sniff som hovedpersoner, er det ikke akkurat vanlig å møte på norske institusjonsscener. Marius Podolski har tydeligvis et spesielt forhold til Mummitrollet, for tidligere har han turnert med Jul i Mummidalen som han også skal vise senhøstes i år.

I anmelderinvitasjonen han sender ut, poengterer Marius Podolski at kjennetegnet ved hans forestillinger er at de er «kommersielle». Med dette mener han opplagt å understreke forskjellen mellom de oppsetningene han tilbyr, og de som institusjonsteatrene setter opp for samme aldersgrupper. Dersom det er repertoarvalget han sikter til, er det bare å slå fast at det faktisk ikke er store forskjellen mellom Victoria Productions og institusjonene. Dersom det er selve oppsetningenes karakter han har i tankene, kan jeg ikke si at jeg opplevde Mummitrollet i Frognerparken som mer opptatt av å tekkes sitt publikum enn andre forestillinger. Det eneste som i og for seg skilte Mummitrollet fra institusjons-oppsetninger, og som for så vidt kan sees som «kommersielt», var at de unge publikummerne, omtrent midtveis i forestillingen, ble spurt om de hadde lyst til å danse med Mummitrollet og Snorkfrøknen. En god del rakte hånden i været, ei lita jente ble valgt ut, og endte med å få overrakt en stor melkesjokolade som premie for vellykket opptreden. Et «publikumsfrieri» som jeg ikke klarer å la meg sjokkere av.

Det svakeste punkt ved denne versjonen av Trollmannens hatt var nok dramatiseringen, selve historien ble ganske utydelig og hadde egentlig ikke særlig dramatisk nerve, spenning eller stigning. Det er lenge siden jeg selv har lest Tove Janssons mange fortellinger fra Mummidalen, men slik jeg husker dem, var det ikke ikke først og fremst den velspikrede intrigen som kjennetegnet bøkene, og det kan faktisk være årsaken til at de ikke så ofte er blitt teater. Men på den andre siden kan handlingen ikke sies å være spesielt viktig i Emil fra Lønneberget heller, og stykkets fire hovedpersoner - Mummitrollet, Snusmumrikken, Lille My og Sniff – hadde ingen problemer med å holde på tilskuernes interesse gjennom en rekke upretensiøse, småpussige og ganske sjarmerende opptrinn.

Spesielt gledelig var det at Mummitrollet ikke en eneste gang drev med «humor på to plan», men hele tiden henvendte seg til barna, som naturlig nok utgjorde det store publikumsflertallet, og overhodet ikke forsøkte seg på voksent publikumsfrieri. Jeg ventet meg det verste etter at Marius Podolski skrev på www.idalou.no at han «lever av å produsere kommersielle familieforestillinger på turné. De gangene vi utelukkende har fokusert på barna har det sjelden lykkes. Man MÅ inkludere de voksne.» Men så vidt jeg skjønner, må hans Mummitrollet ha blitt en suksess, siden den spilles igjen og igjen, og det er den altså blitt uten en masse «voksenvitser», rett og slett bare ved å være en enkel, humørfylt og fornøyelig oppsetning som henvender seg til barnet som finnes i oss alle.

I sine hovedroller imponerer Sandra Olafsen (Lille My), Frank Ole Sætrang (Sniff), Marius Podolski (Mummitrollet) og Morten Olaussen (Snusmumrikken) med sitt fysisk ekspressive spill, og de gir også liv til bipersonene uten overhodet å bryte teaterillusjonen. Kommersiell eller ei. Mummitrollet var en positiv overraskelse.

Publisert: 24.08.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Mummitrollet

Mummitrollet

... danser med Snorkfrøken