Siste kritikker:

Frihetens tapere

Nationaltheatret, Hovedscenen: "På bunnen"

Av Maxim Gorkij Oversatt av Geir Kjetsaa Regi/scenografi: Oskaras Korsunovas Kostymer; Agne Kuzmickaite Komponist: Gintaras Sodeika Med Nils Ole Oftebro, Nicolai Cleve Broch, Øystein Røger, Kai Remlov, Christian Rubeck, Anneke von der Lippe, Heidi Goldmann og mange flere

En både aktuell og idéhistorisk interessant framstilling av samfunnets tapere

Flere har undret seg over at teatersjef Hanne Tømta har valgt å åpne årets Samtidsfestival, den fjerde i rekken, med et stykke som er skrevet for over 100 årsiden, og faktisk regnes som en klassiker. Men den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas har jo som sitt program «å sette opp klassikere som samtidsteater og samtidsdramatikk som klassikere», og han legger vekt på å understreke det tidløse i Gorkijs skildring av nattherberget der samfunnets utstøtte samles. Selve stykkets idémessige grunnlag er likevel uløselig knyttet til den prerevolusjonære tiden da det ble skrevet, starten på to tiår som skulle snu opp ned på hele det russiske samfunn. Slik de filosofiske spørsmålene som stykket drøfter, formuleres, angår de oss ikke lenger på samme måte i dag, men de danner likevel utgangspunktet for vår samtid. Fra dette perspektivet kan «På bunnen» sees som en interessant åpning på en samtidsfestival.

Stykket utspiller seg i et usselt nattherberge, det siste tilfluktsstedet for byens alkoholikere, tyver, drapsmenn og prostituerte. Mange av dem har selv ansvaret for sin elendighet, de har latt seg friste til å skusle bort alle sine muligheter, den fordrukne Skuespilleren som ikke engang husker navnet sitt lenger (Nicolai Cleve Broch) er en av dem, Baronen som har begått underslag, er en annen. Andre igjen er ofre for en samfunnsorden som ikke har latt dem få sjanse til å komme seg ut av elendigheten, som den brutale låsesmeden Klesjtsj (Per Frisch), småtyven Pepel (Christian Rubeck) eller den livsudyktige drømmeren Nastia (Heidi Goldmann). Den brutalt realistiske skildringen av herbergets nattegjester er dessverre aktuell også i vårt samfunn i dag med stadig flere tiggere, lommetyver, småkriminelle og rusmisbrukere, men samtidig er det noe ekstremt emosjonelt og skjebnesvangert ved Gorkijs personer som tydelig plasserer dem i en annen kultur, og i en annen tid. Ikke minst gjelder det den kloke og menneskekjære pilegrimen Luka (Nils Ole Oftebro) som en dag dukker opp i herberget. På mange måter fremstår han som en moderne Jesus-skikkelse, han viser alle forståelse og respekt, som et ekko av dr. Relling forsvarer han livsløgnen, han gir flere troen på at det kan være mulig å starte et nytt liv, og hjelper en dødssyk kvinne til en fredelig død. Men herbergets brutale og korrupte eier (Per Christian Ellefsen) kaster Luka på dør, og dermed får hatet og volden igjen fritt utløp, med katastrofale konsekvenser. I siste akt forsøker Satin (Øystein Røger), den mest levedyktige av herbergets nattegjester, å ta opp igjen Lukas kristne budskap. Han fører det videre inn i moderniteten, og utbasunerer at «mennesket er fritt» og «født til noe bedre». Men samfunnets tapere makter ikke å gripe friheten: Det viser Skuespillerens tragiske selvmord som avslutter stykket.

Oskaras Korsunovas åpningsbilde er frapperende: Det mørklagte herberget rister mens et tog dundrer forbi og i korte glimt sender lyset sitt over scenen – langsomt våkner nattegjestene opp til en ny dag, uten håp om noe bedre. Så førte et høyt oppdrevet tempo og et voldsomt stemmebruk til at det tok meg en stund å orientere meg i Gorkijs tett befolkede herberge. Men litt etter litt begynner de mange ulike skikkelsene å bli distinkte personligheter, og jeg fanges inn i et deprimerende, men dessverre realistisk univers der menneskenes eneste trøst og glede er å miste bevisstheten i rusen. Langt på vei lykkes Oskaras Korsunovas i å aktualisere Gorkijs stykke, ikke minst takket være en rekke strålende prestasjoner av Nationaltheatrets ensemble som, når de ikke er instruert til å rope for høyt, yter replikkene full rettferdighet, og får fram en desperat humor som iblant kan minne om Verdiløse menn.

Stykkets vanskelige siste akt blir delvis et antiklimaks. Det blir noe skjebnesvangert feil med rytmen, og sluttscenene blir langdryge. Til tross for at Øystein Røger framfører Satins filosofiske overlegninger med både humor og overskudd, er det noe utdatert ved selve debatten. Det var brennbare spørsmål den gangen, men er det ikke i dag, så her kunne forestillingen tjent på å ha blitt strammet inn. Men uansett - På bunnen er en tøff og tankevekkende åpning på høstsesongen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 29. august