home

Absiolutt håpløshet

Rogaland Teater: Sluttspill

Av Samuel Beckett Oversatt av Jan Erik Vold Regi: Paul Jckman Scenografi: Petter Aase Kostymedesigner: Ragnhild Anda Med Anders Dale, Mirko Kanic, Lars Funderud Johannessen, Marianne Holter

Filmregissør Pål Jackman debuterer på teatret med en konsekvent tolkning av «Sluttspill», Becketts mest depressive skuespill.

Samuel Beckett skrev «Sluttspill» på fransk, og «Fin de partie» hadde urpremiere i 1957 på Royal Court i London i en helfransk oppsetning. Sammen med hans mer kjente dramatikerdebut, «Mens vi venter på Godot», regnes «Sluttspill» som hans viktigste stykke. Slik Beckett her skildrer menneskelivet, er det om mulig enda mer meningsløst og depressivt enn i «Godot», for her har de to hovedpersonene – Hamm og hans tjener Clov – ikke engang noe å vente på. Mot slutten av stykket minnes Hamm at en gang i tiden opplevde Clov og han gode dager sammen. Men det er en umåtelig lenge siden. I dag er Clov lei sin herskesyke herre, og snakker stadig om å forlate ham. Men hvor skal han dra? Huset der de hensleper sine meningsløse tilværelser, befinner seg i midten av ingenting, med hav på den ene siden og endeløs tomhet på den andre. Og på hver sin måte er de begge krøplinger – kanskje det synlige uttrykket for deres livsudugelighet: Hamm er blind, han sitter i rullestol, og kan verken gå eller stå, mens Clov har ødelagt ryggen. Han kan ikke sitte og må holde seg i evig bevegelse. I to søppelsjakter med store lokk holder Hamms foreldre Nell og Nagg til. De har begge mistet beina, og sover for det meste, men har ellers en noe mer positiv grunnholdning til livet.

Når «Sluttspill» begynner, sitter Hamm i rullestolen og sover med ansiktet gjemt bak en stor hvit fille, mens Clov subber rundt og sjekker vinduer og sjakter. Langsomt våkner Hamm til live, det døde blikket skjult bak mørke briller, og dermed begynner hans og Clovs lange, springende, fullstendig inkonsekvente og i bunn og grunn ganske kjedelige samtale, som bare brytes av noen innspill fra Nelly og Nagg. Det skjer ytterst lite, en gang oppdager Clov at Nell visst er død, men det avstedkommer ingen reaksjoner. Ellers kjører Clov Hamm litt rundt i stuen i rullestolen, og får etter hvert et svare strev med å få stolen tilbake på plass nøyaktig midt i rommet. Slutten åpner for at Clov kanskje vil gjøre alvor av å forlate sin herre. Men hvor skal han gå i en verden som ikke finnes?

Mange har gitt dypsindige og lærde tolkninger av «Sluttspill». Det er blitt skrevet mye om den symbolske betydningen av navnene Hamm, Clov, Nell og Nagg, og om slektskapet mellom stykkets tematikk og sjakkspillets siste fase, som det jo er oppkalt etter, mens enkelte har sett Hamm og Clov som de siste overlevende etter en atomkatastrofe som har gjort slutt på vår sivilisasjon. Uansett – det finnes ikke et streif av håp i Hamm og Clovs destruktive og selvsentrerte ordvekslinger, eller kanskje heller enetaler. Det eneste de uttrykker er menneskelivets absurde meningsløshet, og slik jeg opplever teksten, gjør den ofte vittige galgenhumoren det hele enda mer depressivt.

Paul Jackman har tidligere blant annet regissert filmene «Detektor» og «Jernanger», den første vant både Kritikerprisen og Amandas debutantpris i 2001, den andre ble i år Amanda-nominert i klassen «Beste norske kinofilm». «Sluttspill» er hans første oppgave på teatret, og litt av en utfordring å starte med. Men godt hjulpet av sine fire skuespillere lykkes Pål Jackman i å gi en konsekvent og overbevisende tolkning av Becketts kanskje vanskeligste scenetekst. Anders Dale (Hamm) og Mirko Kanic (Clov) får fram de såre nyansene i maktkampen mellom herren og hans tjener, men lar også humoren komme til sin rett, mens Lars Funderud Johannessen og Marianne Holter lager morsomme portretter av Hamms lystige foreldre. Det er ikke oppsetningens feil at jeg har vanskelig for å bli engasjert av Becketts absolutte håpløshet.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 1. september

Publisert: 08.09.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Sluttspill

Sluttspill

Anders Dale og Mirco Kanic

Foto Emile Ashley

Sluttspill

Sluttspill

Lars Funderud Johannessen og Marianne Holter

Foto Emile Ashley