Siste kritikker:

Høstlig kammerspill

Oslo Nye Teater: «Høstsonaten»

Av Ingmar Bergman Regi og oversettelse: Morten Borgersen Scenografi: Olav Myrtvedt Lys: Øyvind Wangensteen Med Lise Fjeldstad, Nina Ellen Ødegård, Anders Hatlo, Agnes Kittelsen

Severdig oppsetning som viser at tekstteater fremdeles har sin plass på scenen.

Tittel: Høstlig kammerspill

Sceneversjonen av «Høstsonaten» hadde urpremiere på Ernst Deutsch Theater i Hamburg i 2002, men er ikke tidligere blitt spilt i Norge. I motsetning til «Fanny og Alexander» som Nationaltheatret viser senere i høst, og der regissør Kjetil Bang-Hansen har skapt sceneversjonen, har Ingmar Bergman selv skrevet manuset til «Høstsonaten» som forarbeid til filmen fra 1978, Ingrid Bergmans siste spillefilm, og en av de aller siste Ingmar Bergman skapte før han vendte tilbake til teatret.

Den ene hovedpersonen i «Høstsonaten» er den berømte pianistinnen Charlotte Andergast som nylig har mistet sin livsledsager, og reiser til datteren Eva som hun ikke har sett på sju år. Charlotte har prioritert sin kunstnerkarriere, og verken funnet tid til å besøke datteren da hun fikk sønnen Erik, eller da barnet fire år senere døde i en drukningsulykke. Hjemme hos Eva må Charlotte svært motvillig også møte sin yngste datter, Helena som er sterkt psykisk og fysisk handikappet. Eva og hennes mann har nemlig tatt Helena ut av institusjonen der moren hadde plassert henne. Fra første stund er forholdet mellom Charlotte og Eva anstrengt, og spenningen bygger seg opp mot klimaks: en nattlig samtale utvikler seg til en voldsom konfrontasjon.

I filmen fortelles historien først og fremst gjennom bildene, mediet tillater raske tilbakeblikk som visualiserer og levendegjør fortiden, mens vekslende kameravinklinger og perspektiv understreker og underbygger den psykologiske spenningen. Teatret har ingen slike tekniske hjelpemidler, her hviler alt på teksten og på skuespillerne, samt på regissørens lydhørhet overfor replikkenes mange lag, og på hennes eller hans evne til å forløse skuespillernes forståelse for sine roller.

Selv om Bergman bare hadde ment teksten som et forarbeid til filmen, er «Høstsonaten» blitt et nærmest fullverdig skuespill. Ingen annen ytre handling enn at Charlotte kommer, og drar sin vei igjen, men i nærmere to timer utspiller det seg et intenst og opprivende kammerspill som gjennom sin enkle og stramme komposisjon minner om en klassisk tragedie. Men det fascinerer først og fremst fordi Bergman er en skarp, innsiktsfull og moderne psykolog.

Morten Borgersen har nærmet seg Bergmans tekst med innlevelse og lydhørhet. Han understreker den psykologisk dyptloddende menneskeskildringen, men gjør med rette ingen forsøk på å påtvinge handlingen en overdreven ytre logikk - som når Eva ikke serverer middag som varslet, men i stedet brått og uventet går over til å rivalisere med moren på pianoet. Det drømmeaktige understrekes av Olav Myrtvedts vakre scenebilde som gir et stilisert inntrykk av høst, samtidig som det opererer med høyst konkrete rekvisitter, bord, stoler, vinglass og flasker. Regi, scenografi og lys smelter vellykket sammen.

Likevel er det skuespillerne alt avhenger av. Med få replikker klarer Anders Hatlo å bygge en konsistent karakter av Evas ektemann, den litt tafatte, men følsomme presten Johannes, og Agnes Kittelsen er rørende og patetisk som den ivrige og forventningsfulle Helena. Men forestillingen står og faller med de to skuespillerinnene som tolker Charlotte og Eva, og her er det full klaff. Lise Fjeldstad både utleverer og forsvarer Charlotte med beundringsverdig overskudd. Fra det øyeblikket hun kommer inn på scenen, og selvopptatt, men nervøst usikker, begynner å skryte hemningsløst av sitt utseende, fremstår hun som en komplisert og mangslungen personlighet, mer en ulykkelig og mislykket kvinne enn bare en ond mor. Med sterkt scenenærvær skaper Nina Ellen Ødegård en sammensatt og fortvilet ung kvinne, som undertrykker sine følelser helt til hun brått eksploderer, og ikke riktig klarer å skille mellom sitt hat og sin kjærlighet til en kvinne som aldri skulle hatt barn. En mangfoldig, nyansert og betagende prestasjon.

>Høstsonaten» er med andre ord en blitt en sterk og severdig oppsetning som viser at klassisk tekstteater fremdeles har sin plass på scenen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 7. september