home

Strindbergs siste vandring

Det Norske Teatret, Prøvesalen: «Den store landevegen»

Gjendiktet av Knut Ødegård Regi Runar Hodne Scenografi: Kari Gravklev Lysdesign: Ellen Ruge Med Sverre Bentzen, Jan Grønli, Nils Sletta og flere

I vellykte satiriske scener fremstår Strindberg som en forløper for det absurde teater. Men i sin helhet er «Den store landevegen» for ordrik og stillestående.

Tittel: Strindbergs siste vandring

Det Norske Teatret, Prøvesalen:

August Strindberg skrev «Den store landevegen» i 1909, tre år før han døde, og det er det siste han skrev for scenen. Han ga det undertittelen «eit vandringsdrama med sju stasjonar», og man kan undres på om han har hatt Kristi lidelsesvei i tankene: i katolsk tradisjon går «Kristi Korsvei» gjennom 14 «stasjoner»: den første når dødsdommen faller, den siste når han blir gravlagt.

 Men det er ikke tale om noen egentlig parallell. Hos Strindberg starter Jegerens vandringer i Alpene der han forklarer at han søker «seg sjølv, som (han) mista bort der nede». Men så treffer han en Vandrar, de to slår følge ned fra tindene, og tilbake til menneskenes verden. Her møter de en rekke underlige og forskrudde personer, blant andre to kranglevorne møllere, en innskrenket smed og en skolelærer som ikke er særlig glupere. Forhekset av to vakre kvinneøyne (øynene til Jegerens datter?) blir Vandraren igjen i byen mens Jegeren går videre. Nå treffer han en grufull morder som ikke tåler synet av blod, en japaner fra Hiroshima (!) som er døden nær, men som vil ha Jegerens hjelp til å få ham levende kremert fordi han «ein augneblink vil … kjenne den rensande, forsonande krafta i elden – lida ei stutt stund – og så oppleva sæla i frigjeringa». «Ved den siste grind», den nest siste stasjonen før sluttens «mørke skog», ser det ut til at Jegeren kanskje er begynt å reise bakover i sitt eget liv, for den vesle jenta med barnevogn som skal feire navnedagen sin – er hun ikke hans egen datter? «Mitt barn! Ho kjende meg ikkje att!  For ei lykke ... for ei lykke for oss begge!» utbryter han.

Strindberg hadde allerede kalt «Til Damaskus» fra 1898 for «et vandringsdrama», og både drømme/mareritt-perspektivet finnes også i «Et drømspill» fra 1901. Åtte år senere er det en lang svakere dramatiker vi møter i «Den store landevegen» som aller mest fremstår som Strindbergs allegoriske fremstilling av, og ikke minst forsvar for, seg selv og sitt eget liv. Jegeren blir for eksempel spurt om hvorfor han aldri hadde medlidenhet med sine medmennesker, og svarer at «spørsmålet er ikkje rett stilt!  Såg De nokon gong nokon ha medliding med meg?  Nei!  -  Korleis kunne eg då svara på kjensler som ikkje vart gjevne meg? -  Og dessutan, kven var det som først preika:  ”Det er synd på menneska!”»

Strindbergsmuseet skriver på sin hjemmeside at «dramat saknar egentliga konflikter och är närmast en lyrisk monolog med insprängda scener», og konkluderer med at «vid sidan av satiriska scener som verkar obegripliga idag, finns också vackra passager med stor poetisk skönhet». Men i Det Norske Teatrets oppsetning er det faktisk de satiriske scenene som fungerer best. Regissør Runar Hodne vektlegger med stort hell at Strindberg her kan sees som en slags forløper for det absurde teater, spesielt tydelig i den kostelige scenen med den brutale og dumme Smeden (Svein Roger Karlsen) og den enfoldige og kuede Skolemeisteren (Per Schaaning). Det absurde aspektet understrekes av Kari Gravklevs nakne scenebilde som bryter tvert med Strindbergs egne detaljerte og realistiske sceneanvisninger, av hennes lett burleske kostymer og av Trude Sneves commedia dell’arte-lignende masker som får fram det marionettaktige ved mange av bipersonene.

Gangen i Jegerens lyriske, filosoferende og lidelsesfylte ordstrøm er det dessverre vanskelig å følge. Problemstillingene Jegeren drøfter må ha vært livsviktige for den aldrende Strindberg, men de er ikke allmenne nok til å fange meg inn, eller berøre meg. Jeg opplever dem rett og slett som likegyldige. Sverre Bentzen (Jegeren) og Jan Grønli (Vandraren) gjør hva de kan for å gi liv til stykkets to sentrale skikkelser, men lykkes ikke helt. Runar Hodnes regi er gjennomarbeidet og konsekvent, men til tross for vittige episoder og stemningsfulle tablåer er «Den store landevegen» ikke levende teater.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag 9. september

Publisert: 10.09.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Den store landevegen

Den store landevegen

Absurd og morsomt

Foto Fin Serck-Hanssen

Den store landevegen

Den store landevegen

Nils Sletta og Sverre Bentzen

Foto Fin Serck-Hanssen

Den store landevegen

Den store landevegen

Per Schaaning, Sverre Bentzen, Svein Roger Karlsen og Jan Grønli

Foto Fin Serck-Hanssen