home

Teatertur med Peer

Oslo Nye Teatret, Centralteatret: «Peer Gynt »

Av Henrik Ibsen Regi og bearbeidelse: Svein Sturla Hungnes Musikk: Edvard Grieg, Atle Halstensen, Peter Baden Koreografi: Marianne Skovli Aamodt Scenografi: Anne Karin Skåtun/Svein Sturla Hungnes Med Jan Martin Johnsen, Birgitte Victoria Svendsen, Geir Kvarme, Bartek Kaminski og mange flere, blant annet 32 NISS-studenter

Aktverdige «Peer Gynt» er blitt lettbent underholdning på Centralteatret - en ny type regiteater?

Svein Sturla Hungnes har et spesielt forhold til «Peer Gynt» som han har satt opp i mange forskjellige utgaver, blant annet som musikalsk kabaret. Nå avslutter han sin sjefstid på Oslo Nye Teater med en sprelsk og løssluppen satsing på Ibsens satire over det norske folkelynne. Med en havtimes mellomrom skal tre forskjellige Peer’er, med hver sin Mor Åse, men for øvrig med det samme ensemblet, legge ut på en vilter to timer lang vandring gjennom hele Centralteatret. Med andre ord: I nærmere to måneder skal teatret spille tre «Peer Gynt»-forestillinger per dag.

Det starter i inngangspartiet utenfor billettluken. Publikum strømmer inn som vanlig, men kommer ikke videre. To kvinnelige guider forklarer at vi snart skal ta plass i bussene. Imens forteller de oss litt om Norge, men blir brått avbrutt: I det Besseggen flimrer over TV-skjermene, kommer sønnen til den ene stormende inn med en usammenhengende fortelling om et bukkeritt. Det oppstår håndgemeng mellom ham og vaktene. De kaster ham ut til slutt, men ikke før han er ferdig med historien. Så får vi «turister» beskjed om at vi skal få oppleve et ekte bondebryllup, og benker oss forventningsfulle i teatersalongen, for anledningen forvandlet til Hægstad Gård.

Dermed er spillet i gang, og i løpet av to timer følger vi Peer på en spennende vandring gjennom hele teaterbygget. Vi er med ham til fjells, dvs. at vi fra den roterende dreiescenen iakttar ham i snoreloftet, først med Ingrid, så med Den grønnkledde. Skuespillerfoajéen er blitt til en hypermoderne klinikk der Dovregubben regjerer som slesk, amerikanisert skjønnhetsekspert, mens kjellercaféen er forvandlet til et TV-studio der Bartek Kaminski med treffsikkert overskudd parodierer de fleste kjente talkshow-verter mens han venter på kveldens kjendisgjest: den søkkrike vellykte nordmannen Peer Gynt. Og vi ender opp der vi startet. Men nå er Hægstad Gård blitt til en mørk og uhyggelig dårekiste der hvitkledde spøkelsesaktige skikkelser stilltiende truer.

Espen Reboli Bjerke, Jon Bleiklie Devik og Jan Martin Johnsen er Peer i hver sin oppsetning. «Min» oppsetnings Peer var Jan Martin Johnsen, leken, opplagt, sprek som en fole, og med en fin intensitet når det krevdes, mens Birgitte Victoria Svendsens Åse har en stillfarende verdighet på dødsleiet. Ensemblet for øvrig gjør en strålende og sikkert anstrengende innsats.

Svein Sturla Hungnes følger her opp og moderniserer Ibsens Norges-satire, ofte med hell, om enn ganske forutsigbart og dessverre uten politiske referanser. Men jeg skjønner ikke helt om han også har ønsket å lage en ny, egen tolkning, bruke Ibsen til å si noe mer om dagens Peer Gynt’er? Stormannsgal som alltid, beruset av både alkohol og kokain går hans Peer amok i TV-studio i et desperat forsøk på å forføre Anitra. Han blir tvangsinnlagt i Dårekisten, og det er uklart om han går under der eller blir reddet av en muslimsk-utseende Solveig med slør og nettingmaske, en kvinne som helt fram til siste scene bare har vært et fantasifoster, men som nå legger fra seg masken, blir virkelig og forsvinner ut.

Men Hungnes har kanskje ikke ment å være veldig nytolkende eller dypsindig. Gjennom selve vandringen i det gamle teatret har han kanskje heller villet gi tilskuerne en helt spesiell opplevelse. Den gjennomtenkte og bevisste bruken av rekvisitter, naturfotografier og ikke minst av NISS-studenter i stadig skiftende antrekk understreker at denne oppsetningen også, eller kanskje først og fremst, tar tilskuerne med på en ellevill og lystig lek som understreker det helt unike med teater.

Selv med sin lavstemte og vakre tolkning av Åses død blir vår aktverdige og gjennomtolkede klassiker her til lettbent underholdning, til stor glede for de aller fleste på premieren. Kanskje en ny type dekonstruert regiteater?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 18. september

Publisert: 21.09.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Peer Gynt

Peer Gynt

Jan Martin Johnsen

Foto Tine Poppe

Peer Gynt

Peer Gynt

Åses død: Jan Martin Johnsen og Birgitte Victoria Svendsen

Foto Tine Poppe