Ujevnt om Per Sivle
Eit portrett av diktaren og journalisten med Jon Eikemo Piano: Olga Konkova Manus: Ola E. Bø/Jon Eikemo Musikk: Ketil Bjørnstad Regi: Ola E. Bø/Erik Ulfsby Scenografi: Helge Hoff Monsen
Jon Eikemo strever i motbakke: Sivle-manuskriptet har for mange svakheter.
Nå tar han avskjed med en ny enmannsforestilling, «eit portrett av diktaren og journalisten Per Sivle».
Per Sivle er en av Norges store lyrikere, og mange strofer i hans dikt er folkeeie – det er nok å nevne «den fyrste song eg høyra fekk/var mor sin song ved vogga», «og det er det stora/og det er det glupa/at merket det stend/om mannen han stupa» eller «kjenner du ikke i kveld, i kveld/at livet det er no det likaste lell». Hans novelle «Berre ein hund» som vi også får høre i forestillingen, var i mange år pensum for norske skolebarn. Men han var ikke bare alvorlig, han skrev for eksempel også to bind med humoristiske «Vossa-stubbar». På sin side er Jon Eikemo en allsidig, briljant morsom skuespiller som også har en sterk evne til innlevelse. Alt skulle med andre ord ligge til rette for en mangfoldig og stemningsfull teateraften.
Et stykke på vei innfris forventningene. Jon Eikemos tolkning av «Den fyrste song» i åpningsscenen er lavmælt, intens og velsignet fri for sentimentalitet. Med innlevelse leser han «Berre ei hund» og fremfører mange av Sivles kjente dikt. Hans gjennomførte tolkning av den gedigne vosssaskrønen «Slumpelukko», og av Sivles rasende foredrag mot alkoholens forbannelser, viser at han fremdeles er en overdådig komiker.
Hva er det da som ikke funker? For det første fremstår selve konseptet for forestillingen som problematisk. Teatret inviterer til et ”portrett av diktaren og journalisten», men dessverre er den kronologiske fremstillingen av dikterens liv altfor springende, og fortellerperspektivet spriker: I perioder går Jon Eikemo inn for å identifisere seg med Per Sivle, som i beretningen om ungdomsårene i Christiania, andre ganger velger han å være Jon Eikemo som spiller folkekomedie, for eksempel i scenen med linjegymnastikk eller i skildringen av Sivles møte med kvinnen som skulle bli hans kone.
Denne perspektiv-vekslingen virker tilsiktet, og kunne kanskje ha funket med et bedre manus. Her gjør den det ikke, rett og slett fordi manus svikter. En grunnleggende svakhet er at forfatterne overhodet ikke forsøker å gi et bilde av 1880-årene, en tid som tross alt er ganske fjern for de fleste, en annen at de ikke legger særlig vekt på å skildre de sterke brytningene i Per Sivles sinn – hans brudd med pietismen for eksempel, eller hans overgang fra å være uforbeholden Sverdrup-tilhenger til å bli mannen som skrev «Heis oss et rødt/et flammende flag».
Helge Hoff Monsens scenografi er slående, men hans fremstilling av Jordbergnuten som et fallisk jordbær virker unødig forstyrrende, og det spørs om ikke en gjengivelse av J.C. Dahls berømte maleri, eller rett og slett et fotografi av det storslåtte landskapet, hadde hatt en sterkere dramatisk virkning. På plussiden: Jon Eikemos gyldne øyeblikk og pianist Olga Korkovas følsomme tolkning av Ketil Bjørnstads nyskrevne musikk. Hun tilfører oppsetningen en høyst tiltrengt kontinuitet.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 22. september
Din kommentar: