home

Fra flørt til alvor

Riksteatret «Et dukkehjem » Av Henrik Ibsen

Regi og bearbeidelse: Anne-Karen Hytten Scenografi og kostyme: Milja Salovaara Med Ulrikke Hansen Døvigen, Glenn André Kaada, Trond Høvik, Håkon Ramstad, Turid Gunnes og Sara Baban

Etter pause er Riksteatrets «Dukkehjem»s-tolkning den sterkeste og mest medrivende jeg har opplevd. Men første del har sine svakheter.

Det trengs ikke postmoderne regigrep for å få temaene som Ibsen tok opp for over hundre år siden, til å angå oss i dag. Det viste Kjetil Bang-Hansens «John Gabriel Borkmann» på Rogaland Teater, og det viser Riksteatrets «Et dukkehjem» i regi av Anne-Karen Hytten.

 

Et avgjørende grep er at begge regissørene har oversatt Ibsens replikker til moderne norsk. Son alle oversettelser blir denne «nye» teksten naturligvis preget av fortolkerens oppfatning. Ett eksempel: Hos Ibsen sier Rank til Nora i den avgjørende scenen mellom dem at «De er nok en større skjelm enn jeg hadde tenkt». Bokmålsordboka definerer en skjelm som «en spøkefugl». I Anne-Karen Hyttens versjon er replikken blitt til «du er visst en større flørt enn jeg hadde tenkt». Dermed velger regissøren bevisst å underbygge og tydeliggjøre sin tolkning av en Nora som ikke vet om noen annen måte å omgås menn på enn flørten.

 

Det er en riktig tolkning av Nora slik Ibsen skildrer henne. Hytten legger sterk vekt på at den erotiske leken er det eneste som binder ektefellene sammen, og i første del lar hun derfor den fysiske flørten ta fullstendig overhånd. Selv om Nora og Torvald har vært gift i åtte år, er han så konstant kåt på henne at han ikke kan holde seg borte fra henne når de befinner seg i samme rom, enten det er andre til stede eller ikke. Dessverre gjør dette samspillet mellom Nora og Torvald masete og teatralsk, og det blir også forstyrrende for helheten, fordi underteksten og den dramatiske stigningen i replikkvekslingene mellom dem drukner i utvendige fakter. Her ga forestillingen iblant inntrykk av ikke å være helt ferdig, og hvis det ekspressive kroppsspillet etter hvert dempes ned, vil mye være vunnet.

 

I scenen mellom Nora og Rank kaster Noras utagerende flørting derimot et interessant lys på den brutale hjerteløsheten til en kvinne som bare tenker på å redde seg selv, og ikke vet om andre måter å kommunisere med menn på. Scenen blir derfor et interessant forvarsel om Noras erkjennelse i femte akt. Møtene mellom Nora og Kristine Linde fungerer utmerket. De to skuespillerne viser et fint samspill i sine famlende forsøk på å finne tilbake til en tidligere fortrolighet, samtidig som Ulrikke Hansen Døvigen får utdypet den litt tvilrådige Nora fra åpningsscenen, før Helmer kommer inn i bildet.

 

Annen del åpner sterkt og intenst med konfrontasjonen mellom Nora og Krogstad, og fra dette øyeblikket fram til slutten tør jeg si at dette er den sterkeste og mest medrivende tolkningen av «Et dukkehjem» jeg har sett. Ulrikke Hansen Døvings Nora og Glenn André Kaadas Torvald klarer til og med å få det velkjente, for ikke å si forslitte, sluttoppgjøret mellom ektefellene til å fremstå som nytt, livsviktig og brennende aktuelt. Jeg opplever at jeg identifiserer meg med Nora, hvilket jeg på forhånd ville forsverget var mulig. Scenen der en stadig mer hysterisk Nora trekker med seg Torvald og Rank i en frenetisk tarantella er stort teater, og til tross for at forholdet mellom Kristine Linde og Nils Krogstad tydeligere enn noensinne avslører Ibsen som rutinert intrigebygger, tilfører Turid Gunnes og Håkon Ramstad sine personer en nyansert psykologisk sannsynlighet.

 

Hytten lar sitt «Dukkehjem» utspille seg i en ubestemt moderne tid. Mirja Salovaaras stiliserte hvite interiør er sobert, nøytralt og tidløst, og det er også hennes kostymer. Barnepiken Anne-Marie er erstattet med au pair’en Maria (Sara Baban), et riktig grep, i våre dager enda mer enn i Ibsens tid er det nødvendig iallfall til en viss grad å sannsynliggjøre at ekteparet Helmers tre barn overhodet ikke er tilstede på scenen. Og Maria gir også Helmer anledning til tidlig å avsløre sine arrogante og autoritære sider.

 

I glimrende samspill med et sterkt ensemble er Ulrikke Hansen Døving et funn som en mangfoldig og menneskelig Nora, og når en forestilling blir så sterk etter pause, er jeg mer enn villig til å tilgi en svakere første del.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 28. september

 

Publisert: 28.09.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

engin pinaar24.09.14 15:35
zigizg
IdaLou Larsen, redaktør for idalou.no20.10.09 16:42
Så hyggelig å høre at vi hadde samme opplevelsen av forestillingen! Tusen takk for at du uttrykte det skriftlig.
Helle Riis19.10.09 14:45
Jeg er veldig enig i din kritikk. Det er mye flott i Riksteatrets versjon av Et Dukkehjem, særlig god er 2.akten. Den syder av intensitet og er nydelig avstemt slik den presenteres. Er helt enig med deg at det enromt erotiske forholdet mellom Torvald og Nora er i meste laget, for min del syntes jeg det tar litt ab brodden fra Noras kamp om å bli forstått som menneske. Nora er såpass tilgjengelig for hans glupende appetitt og gjengjelder ganske mange av hans tilnærmelser. Aldri har jeg sett en så vakker og så gripende Tarantella. Og for en avslutning! Flott levert! hurra Riksteatre!
Et dukkehjem

Et dukkehjem

I Ulrikke Hansen Døvigens sterke fremførelse er Noras frenetiske tarantella stort teater

Foto Erik Berg

Et dukkehjem

Et dukkehjem

Ulrikke Hansen Døvigens og Glenn André Kaadas tolkning makter utrolig nok å få oppgjørsscenen mellom Nora og Helmer til å angå meg.

Foto Erik Berg

Et dukkehjem

Et dukkehjem

Håkon Ramstad styrer unna alle klisjeer og er en nyansert og menneskelig Krogstad som skaper en ny spenning i Noras historie.

Foto Erik Berg

Et dukkehjem

Et dukkehjem

Turid Gunnes (fru Linde),Trond Høvik (doktor Rank) og Ulrikke Hansen (Nora) sniker til seg en sigarett. Ingen makroner her!

Foto Erik Berg