Vemodig vakkert

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Du ska få en dag i mårå»

Av Runar Borge Bygd på tekstar av Alf Prøysen Regi: Runar Borge Koreografi: Runar Borge og Jan Ivar Lund Scenografi/kostyme: Unni Walstad Musikalsk ansvarleg: Svenn Erik Kristoffersen Kapellmeister: Ståle Sletner Med bl.a. Siw Anita Andersen, Jon Eivind Gullord, Gjertrud Jynge, Helga Guren

Runar Borge har skapt en ekte familieforestilling som også viser at Prøysen er en viktig del av vår kulturarv.

I Det Norske Teatrets høstprogram blir Runar Borge bedt om å definere en «familieframsyning». Han svarer at «det har eg grunna mykje på gjennom åra! Det er vel ei framsyning som skal prøve å tale til både dei unge og dei eldre. Eller kanskje aller best: knyte ei sambandslinje, eller byggje ei bru, mellom ulike generasjonar». En god definisjon, som fullt ut oppfylles av «Du ska få en dag i mårå».

Her har Runar Borge ikke bare vært regissør og koreograf, han har også hatt ansvaret for manus, som han riktignok har «bygd på» tekster av Alf Prøysen. Det er på en måte vanskelig å definere «Du ska få en dag i mårå» som teater: Stykket har ingen egentlig «handling», bare en løs rammefortelling som innleder oppsetningen, men så mistes av syne helt til siste scene. Selv om den har mange gnistrende gode sang- og dansenumre, kan forestillingen likevel ikke kalles for en «musikal». Kanskje den betegnelsen som passer best er «musikkteater» i den betydning som Runar Borge selv legger i ordet, «ein form for totalteater».

I første scene kommer to gatesangere (Jon Eivind Gullord og Siw Anita Andersen) ned trappen i teatersalongen, og entrer scenen mens de synger om «solskinn og sang og gitarklang/for alle penga». Men gatesangernes tid er definitivt forbi, det drysser ikke skillemynt fra vinduene i klyngen av opplyste bygårder på scenen. I stedet blir gatesangerne ranet for sitt magre utbytte av to slemme skurker med den effektive beskjeden «kjøp en fiol eller får du en blåveis». Alt ser riktig nitrist ut, og vårt heltepar finner trøst i å «seile på Mjøsa».

Men så griper teatermagien inn: Fra snoreloftet kommer en sølvkledd trollmann syklende, og snart føres både gatesangerne og publikum inn i en fortryllet verden der de får møte mange, mange av Prøysens morsomme, absurde, komiske, vemodsfylte, undrende og dypt menneskelige skikkelser. Helene Harefrøken og Bolla Pinnsvin, Tordivelen og flua, Teskjekjerringa og mannen hennes, Lillebror, Teddybjørnen pluss Hjalmar og Hulda i Prøysens helt spesielle utgave er blant de mange gamle kjenningene som dukker opp, samtidig som vi også får oppleve et rikt utvalg livskraftige Prøysenviser, glimrende fremført av et ypperlig ensemble, og med, for meg, to høydepunkter: Gjertrud Jynges vittige og vanvittige utlevering av et forfengelig sjarmtroll av en Harefrøken, og i diametral motsetning, hennes vemodige og rørende tolkning av «Toras trassvise».

Med alle sine poetiske og lekne elementer har Unni Walstads scenografi det helt riktige fantastiske drømmepreget, det samme har hennes festlige fargesprakende kostymer, og under Ståle Sletners ledelse blir den suggestive musikken en organisk del av helheten. Det er ikke mer enn ti medvirkende, men de skifter så fort mellom sine ulike skikkelser at de gir inntrykk av å være minst 15! Alle behersker et fysisk ekspressivt og kommuniserende kroppsspråk, og enkelte er også fine dansere. Helga Guren er ikke bare en sjarmerende sanger som leker seg gjennom «Jørgen Hattemaker» på spansk, men også en imponerende akrobat i sluttens overdådige sirkusscene der hun danser inne et hjul til tonene av «Slipsteinsvæilsen».

Når de to gatesangerne til slutt må vende tilbake til virkeligheten, må også vi publikummere forlate Prøysens poetiske eventyrverden. Trøsten er at Runar Borge oppsetning er et nesten overraskende bevis på at Prøysen langt fra bare var en stor visedikter, men også skaperen av et underfundig, barokt og gripende univers. Uten å fjerne Prøysen fra sin Hedmarkstilknytning, og i et scenespråk som taler like direkte til barn og voksne, gir Runar Borge nytt liv og allment liv til Prøysens diktning, og viser at den er en viktig del av vår norske kulturarv. Borge har annonsert at «Du ska få en dag i mårå» er hans avskjedsforestilling. Er det mulig å få ham til å skifte mening?

 

Denne anmeldlelsen sto i Klassekampen mandag 12. oktober under tittelen "Et magisk univers"

 

Publisert: 12.10.09 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!