Forførende teaterkunst
Nationaltheatret, Hovedscenen: «Fanny og Alexander»
Av Ingmar Bergman
Tilrettelagt for scenen av Kjetil Bang-Hansen
RegI Kjetil Bang-Hansen
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Kostymedesign: Tine Schwab
Med blant andre Kjersti Holmen, Kim Haugen, Kåre Conradi, Bjørn Skagestad
«Fanny og Alexander» er rett og slett godt, engasjerende og tankevekkende teater
Teatersjef Hanne Tømtas beslutning om at Nationaltheatret skulle være først i verden med en sceneversjon av Ingmar Bergmans kanskje mest berømte film, var dristig. Fallhøyden var stor. Desto gledeligere at Kjetil Bang-Hansens «Fanny og Alexander» ikke er en mer eller mindre vellykket dramatisering av en filmklassiker. Men rett og slett godt teater på egne vegne, teater som beveger, engasjerer og maner til ettertanke.
Bang-Hansen har tatt et enkelt, men avgjørende grep. Han lar historien som utspiller seg på scenen, være den voksne Alexanders erindringer om de avgjørende barndomsårene, hans forsøk på å forstå hva som virkelig skjedde og hvorfor. Når den voksne verden blir sett fra barnets perspektiv, sannsynliggjøres den naive og enkle skildringen av de tre diametralt motsatte verdenene Alexander utsettes for: På den ene siden teaterfamilien Ekdahl med sitt livsglade, amoralske og løsslupne kunstnerliv, på den andre biskop Vergerus som iskaldt og ondskapsfullt misbruker mennesker i rettskaffenhetens navn, og til slutt jøden Isak som vennlig men livsfjernt hersker over en gåtefull og magisk verden der skillet mellom drøm og virkelighet oppheves.
John-Kristian Alsakers presise scenografi understreker at dette er barndommens verden slik den voksne Alexander husker den: Teatralske draperier i dyprød speilfløyel symboliserer den overdådige, prangende luksusen i det ekdahlske hjemmet; svart dysterhet, og en kjempestatue av Kristus på korset kjennetegner biskopens hus, mens jøden Isaks butikkhyller vrimler av barokke gjenstander.
Sentralt i stykket står spenningen mellom fantasi og sannhet, her uttrykt gjennom teatret på den ene siden og biskopens «virkelige liv» på den andre. Det er ikke for ingenting at Bergman har kalt opp sin teaterfamilie etter livsløgneren Hjalmar Ekdal. Stykket vrimler av relevante og treffende henvisninger til kjente tekster av Strindberg, Ibsen og ikke minst Shakespeare. «Hamlet» står i en særstilling, og den avdøde faren som Kongens Gjenferd blir en sentral metafor.
Åpningsscenen understreker teatrets sentrale plass: den voksne Alexander (Kåre Conradi) kommer inn på Nationaltheatrets tomme scene. Direkte henvendt til oss forteller han det at det var et slikt teater han vokste opp, på «et sted der alt kan skje. Der alt er mulig og sannsynlig, og tid og rom ikke eksisterer».
Vi blir kjent med ham og hele hans familie, lillesøsteren Fanny, faren Oscar som er vellykket teaterdirektør men mislykket skuespiller (Kim Haugen), moren Emilie (Kjersti Holmen) som også er teatrets stjerne, hans omtenksomme og kloke bestemor (Kari Simonsen), hans to onkler, den gretne og forurettede forskeren Carl (Per Egil Aske), hans tyske hustru (en fantastisk morsom Ågot Sendstad), og den erotomane Gustav (en gedigen karakterkomposisjon av Nils Ole Oftebro) med sin overbærende hustru (Mari Maurstad) og sin frodige elskerinne, Fanny og Alexanders barnepike (Marian Saastad Ottesen). Vi følger dem først gjennom en overdådig lystig julaften, men så dør Oscar Ekdahl, og Emilie blir voldsomt seksuelt tiltrukket av biskopen – en tiltrekning som absolutt er gjensidig. Hun slutter på teatret for å bli bispens hustru. Dermed kommer alvoret, og handlingen tetner til.
I denne versjonen er som sagt Alexander stykkets viktigste person, og på premieren ga Skage Steinsson Lem en intenst bevegende tolkning av unggutten. Som 13-åring i et borgerlig hjem er han fullstendig avhengig av de voksne, og i den vanskelige alderen mellom barn og ungdom, blir han et uskyldig offer for morens valg. Det får ham nemlig til å hate biskopen og ønske ham død, men han er også påvirket av biskopens sannhetskrav, og blir ikke kvitt skyldfølelsen han opplever når hans ønske går i oppfyllelse. Hans siste ord til oss tyder på at han har valgt kunsten og den skapende fantasien, men han er splittet: «en løgner som elsker sannheten» men som samtidig alltid føler biskopens «klare blå øyne i ryggen».
Nesten hele Nationaltheatrets glimrende ensemble medvirker, til og med de minste rollene blir spilt av skuespillere som til vanlig innehar hovedroller. Resultatet er gjennomført og imponerende skuespillerkunst. Den bevisste bruken av kjent klassisk musikk som Triumfmarsjen fra «Aida» og Bachs kantate 147 legger bevisst an på å forføre oss. Vi lar oss forføre.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 9. november
Publisert: 09.11.09
av
IdaLou Larsen