Trist og fortryllende
Nationaltheatret, Amfiscenen: «Måken»
Av Anton Tsjekhov
Oversatt av Kjell Helgheim
Reg.: Sofia Jupither
Scenografi: Erlend Birkeland
Kostymer: Ellen Ystehede
Lys: Linus Fellbom
Med blant andre Lise Fjeldstad, Nils Jørgen Kaalstad, Mariann Hole, Eindride Eidsvold
Glimrende personinstruksjon av Tsjekhovs tekst, og samtlige skuespilleres strålende rolletolkninger gjør «Måken» til en både trist og fortryllende opplevelse.
«… teater er nødvendig i vår tid!» utbryter Sorin, pensjonert embetsmann, og bror til den feterte teaterdivaen Arkadina. Hennes sønn Konstantin, en ung mann med forfatterambisjoner, svarer ivrig at «det er nye former som er nødvendig! Vi må skape et nytt teater, og kan vi ikke det, så er det bedre å klare seg uten teater». Og «skape et nytt teater» var nettopp det Tsjekhov selv gjorde. Han brøt med tidens krav om finurlig oppbygde intriger. I hans stykker skjer det lite på det ytre plan, den dramatiske spenningen skapes av samspillet mellom hans ofte hverdagslige og alminnelige personer, og dette samspillet uttrykkes like gjerne gjennom det usagte som gjennom replikkutvekslingene. I 1890-årene var den teaterformen like uvant for skuespillere for som publikum, og urpremieren til Måken i 1896 ble en dundrende fiasko. Men da Stanislavskij to år senere satte opp stykket på Moskva Kunstnerteater, vakte det stor begeistring. Et nytt teaterspråk var skapt.
Generasjonskonflikten, også kunstnerisk, er ett tema i «Måken»: Den feterte skuespillerinnen Irina Arkadina, på ferie på familiegodset sammen med sin yngre elsker, suksessforfatteren Trigorin, representerer den etablerte og anerkjente kunsten. På den andre siden står Arkadinas sønn, Konstantin som søker nye former og nye uttrykk. «Måken» åpner med en forestilling inne i forestillingen: Konstantin har invitert alle til å se hans første forsøk som dramatiker. Han har rigget opp en liten scene i hagen, og hans elskede Nina som for øvrig selv drømmer om å bli berømt skuespiller, tolker hans poetiske og høytflygende monolog. Det ender i katastrofe: Arkadina kan ikke la være å komme med høylydte spydige kommentarer, og en dypt såret Konstantin stanser forestillingen.
Ett annet tema er forholdet mellom foreldre og barn: Den selvopptatte Arkadina har aldri latt sønnen få plass i sitt liv, og Konstantins livsudugelighet skyldes nok morens totale omsorgssvikt.
Et tredje motiv er at nesten alle personene elsker uten å bli elsket igjen. Unntaket er den aldrende legen, en kvinneforfører som aldri har opplevd kjærligheten. Sentralt står ungpiken Nina, den frie og uskyldsrene Måken som livet farer hardt med. Hun som er villig til å ofre alt for «berømmelse… en virkelig stormende berømmelse», ender som annenrangs skuespiller på et lite provinsteater, og elsker fremdeles Trigorin som for lengst har gått lei henne og er vendt tilbake til Arkadina.
Lengsel, livslede, håpløshet, sorg er de dominerende følelsene i «Måken», og stykket slutter med et tragisk selvmord. Likevel har Tsjekhov valgt å kalle det en komedie – kanskje fordi han betrakter livet i sin helhet som en trist komedie, og nettopp bruker sitt sylskarpe og kyniske vidd til å understreke menneskelivets begredelighet. De tørrvittige replikkene kommer for øvrig godt til sin rett i oppsetningen.
Dette er overhodet ikke regiteater: svenske Sofia Jupither tar seg ingen andre friheter med Tsjekhovs tekst enn å la handlingen utspille seg i en stilisert nåtid, som understrekes visuelt gjennom Erlend Birkelands ytterst enkle og nøytrale scenebilde. Et langt stykke på vei er det et heldig grep som fremhever det allmenne og tidløse i Tsjekhovs menneskeskildring. Samtidig er det ikke til å komme fordi at Tsjekhovs dramatikk er bundet til et gitt miljø og en bestemt tid – det russiske klassesamfunnet i tiårene før revolusjonen. Dette er viktige nøkler til forståelsen av teksten, og når de sjaltes ut, er det ikke alltid like lett å skjønne personenes bakgrunn og plass.
Sofia Jupithers styrke som regissør ligger i hennes presise og dyptloddende personinstruksjon der et nyansert kroppspråk fungerer som en mangfoldig undertekst, og hele ensemblet skaper mangesidige, menneskelig selvmotsigende og gjenkjennelige personer av sine roller. Lise Fjeldstad er en strålende iskald og selvopptatt Arkadina, Mariann Hole en rørende og patetisk Nina, mens Nils Jørgen Kaalstads Konstantin er både en reflektert intellektuell og et ulykkelig, oppfarende barn. Espen Skjønberg som den pensjonerte Sorin, Kai Remlov som den vennlig men kyniske legen, Eindride Eidsvolds som den sleipe, men sjarmerende Trigorin, ja, alle burde nevnes for sine minneverdige og sammensatte tolkninger. I dialogene er samspillet strålende. Likevel er det iblant som om noe ikke er falt helt på plass - kanskje ensemblets totale samspill. Her har «Måken» ennå utviklingsmuligheter.
Publisert: 23.11.09
av
IdaLou Larsen