En moderne livsløgn
Av Arthur Miller
Oversatt av Michael Evans
Regi: Trond Espen Seim
Regiassistent: Jan Sælid
Scenograf og kostymedesigner: Olav Myrtvedt
Komponist: Gaute Tønder og Olav Waastad
I rollene: Atle Antonsen, Laila Goody, Espen Alknes, Olav Waastad og flere
Den amerikanske drømmen er et sentralt motiv i «En handelsreisendes død». Men er drømmen i dag også en norsk drøm? Det mener regissør Trond Espen Seim.
«En handelsreisendes død» hadde urpremiere på Broadway i 1949 i regi av Elia Kazan, og ble en stor suksess. Det regnes i dag som et av de viktigste stykkene i amerikansk teater, og blir ofte oppført på norske scener. Stykket er på mange måter et klassisk familiedrama om den 60 år gamle handelsreisende Willy Loman, hans kone Linda, og parets to voksne sønner, eldstemannen Biff og broren Happy som midlertidig bor hjemme hos foreldrene.
Gjennom hele livet har Willy trodd han skulle oppfylle «den amerikanske drømmen» som gir alle, uansett utgangspunkt, muligheten til å bli anerkjente og velstående. Men han er bare blitt en middelmådig selger, og sliter fremdeles med å betale avdragene så vel på livsforsikringen som på flere lån. Heller ikke de to voksne sønnene lever opp til forventningene hans, spesielt gjelder det den eldste, yndlingssønnen Biff.
På det ytre plan skjer det lite i stykket, vi bare følger Loman og familien gjennom det som utvikler seg til å bli et skjebnesvangert døgn. Millers spesielle dramatiske knep er at nåtids-skildringen stadig avbrytes av scener der Willy Lomans vekker til live viktige hendelser fra tidligere år: vi opplever hans ambivalente forhold til storebroren Ben som nå er død, men som lyktes med prosjektene sine, og vi får forklaringen på årsaken til konflikten som stadig tilspisser seg mellom far og sønn.
Olav Myrtvedts scenografi ligger tett innpå Millers sceneanvisning. Han har delt Nationaltheatrets Hovedscene i to: til høyre ser vi gårdsplassen utenfor huset, der omtrent alle Lomans tilbakeblikk utspiller seg, pluss alle opptrinnene som finner sted utenfor parets hjem. Og over plassen tårner de store grå blokkene som omgir Lomans lille hus. Til venstre er ekteparets stue og kjøkken, og over det igjen, sønnenes soverom. En trapp fører ned til stuen, og til høyre ser vi et do, pussig nok uten noen dør.
Slik jeg opplevde den, svekker scenografiens dobbeltperspektiv nærheten og intimiteten i de mange samtalene som finner sted før pause. Dialogene mangler spenning og blir rett og slett litt kjedelige. I annen akt utvikler konfliktene seg, og handlingen blir brått både voldsom og melodramatisk.
Det er ikke ensemblets ansvar at iallfall på premieren ble første del til tider ganske langtrukken. Med en dyktig Atle Antonsen i spissen, skaper skuespillerne nettopp de banale og hverdagslige personene som dramatikeren skildrer. Litt spesielt er det at ingen av dem oppleves som interessante eller positive. På hver sin måte er de alle selvopptatte og selvtilfredse, det gjelder også Lomans kone Linda (Laila Goody) som ukritisk støtter opp om mannen, og stadig maser på at sønnene skal gjøre det samme.
Miller har skrevet et drama, ikke en tragedie der hovedpersonen ender med å få selvinnsikt nok til å erkjenne sine feil. Når sønnen Biff (Olav Waastad) uventet helt på slutten utbryter «Jeg er en middelmådighet, og det er du også», avviser faren den opplagte sannheten. Han holder fast på livsløgnen, og svarer rasende at han «er faen ingen middelmådighet». Men kort tid etter tar han sitt eget liv. Har Miller med selvmordet ment å antyde at Loman vil slippe å se sitt bortkastede liv i øynene, er det lite i teksten som viser det, og ettersom Seim nøye følger Millers tekst, blir dødsfallet svært melodramatisk.
Det er kanskje grunnen til at Seim har valgt å gi en uklar skildring av Lomans død. Hos Miller hører Linda og sønnene en bil «som starter og kjører av gårde i stor fart» og skjønner med en gang at Willy Loman begir seg inn i døden – ikke minst fordi han har prøvd det tidligere. Trond Espen Seim lar i stedet to unge jenter – assosiasjoner går til engler – gjøre alt klart til en gravferd, før de henter Loman, legger ham ned på bakken og dekker ham til. Seim har for øvrig også sløyfet nesten hele epilogen, bortsett fra Lindas avskjedsord til ektemannen som her, som hos Miller, avslutter stykket.
Trond Espen Seim har selv valgt å debutere som regissør med «En handelsreisendes død» fordi stykket, slik han ser det, angår oss i dag ettersom den amerikanske drømmen «er like mye norsk» og vi alle «kjenner oss igjen i det dysfunksjonelle». I en tid hvor nye regissører setter sin ære i å leke seg med kjente stykker, er Seims respekt for Millers tekst både positiv og utfordrende, men det er ingen enkel oppgave han har påtatt seg – og resultatet er hederlig, men heller ikke mer.
Den amerikanske drømmen er et sentralt motiv i «En handelsreisendes død». Men er drømmen i dag også en norsk drøm? Det mener regissør Trond Espen Seim.
Publisert: 01.02.18 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
Kommentarer (1):
| B. Christian Jenssen. | 02.02.18 01:11 |
| Ikke nødvendigvis en norsk drøm. Stor skuespillerprestasjon, med innlevelse og kroppsspråk av høy klasse. Meget fin scenografi. Enig med Ida Lou om første akt, men annen akt var en stor opplevelse. | |
En handelsreisendes død
Linda (Laila Goody) sammen med ektemannen Willy Loman (Atle Antonsen)
Foto Øyvind Eide