Med terror som tema
Manus: Tue Biering
Regi: Kjell Moberg
Lysdesign/scenografi: Oscar Udbye
På scenen (i alfabetisk rekkefølge): Hege Aga Edelsteen, Line Heie Hallem, Sebastian Skytterud Myers, og en rekke tenåringsjenter
En interessant høyst aktuell problemstilling, men god regi og dyktige skuespillere til tross, klarer ikke den danske "Jenta med bombene" å engasjere meg.
Da skuespiller Hege Aga Edelsteen i 2018startet opp Vega Scene sammen med regissør Katinka Rydin Berge, hadde de to allerede lenge vært opptatt av å skape aktuelt, samfunnsengasjert teater som speiler samtiden. Siden 2018 har de på programmet hatt nyskrevne tekster av Maria Tryti Vennerød, Henriette Vedel og Rolf Kristian Larsen, alle med urpremiere på Vega Scene.
Denne gangen har de valgt et stykke av den danske regissøren og dramatikeren Tue Biering. Mens Vega scene tidligere har rettet søkelyset mot vanskelige familieforhold er terror dagens aktuelle tema. Tue Bierings «Pigen med bomberne» bygger på saken om en 15 år gammel pike fra Kundby som ble arrestert av politiet og dømt til åtte års fengsel for å ha planlagt terrorangrep mot skoler og kjøpesentre, antakelig etter å ha konvertert til islam. Stykket hadde premiere på Mungo Parkteatret i oktober 2019, og fikk begeistrede anmeldelser.
«Jenta med bombene» skulle egentlig hatt Norges-premiere i mars, men det satte corona-epidemien en stopper for, og på tirsdagens premiere var vi vel ikke flere enn 20 tilskuere, plassert på begge sider av den lange smale catwalk-scenen, der scenografien besto av en diger haug med ryggsekker like ved inngangsdøren.
I programmet skriver regissør Kjell Moberg at selv om «dette er en forestilling for voksne … kan det være lurt å ha med seg en ungdom man kan snakke med etterpå». Ikke så lett i slutten av disse corona-tider, men jeg skulle så gjerne hatt med en ungdom, og sett om stykket funket bedre for henne enn det gjorde for meg.
Stykket åpnet med at en ung jente kommer inn med en mobiltelefon, leser opp en melding som sier at hun, og alle de andre «jentene i forestillingen», bare gjør det de får beskjed om på sms. Kort sagt, dette er teater.
Så entrer to kvinner scenen, ser på jenta, og den ene sier at hun kunne jo vært «henne», jenta med bombene, men det er hun selvfølgelig ikke. Hun er jo «ei helt vanlig jente fra Oslo».
Mesteparten av stykket går ut på at de to kvinnene (Hege Ada Edelsteen og Line Heie Hallem), og en mann (Sebastian Skutterud Myers) reflekterer over bombejentas bakgrunn, og prøver å skjønne hva som har fått en stillferdig og rolig ungjente til å planlegge et bombeangrep som skal ta livet av hundrevis av mennesker. Var moren en dårlig omsorgsperson som ikke var tilstrekkelig til stede i datterens liv? Var det ingen på skolen som virkelig brydde seg om henne – verken lærere eller klassekamerater? Hun har i all fall følt seg «sviktet. Isolert og misforstått», der hun har sittet alene på rommet sitt, stirret på TV-skjermen, og latt seg radikalisere. I et forsøk på kontakt, betror hun seg til «læreren sin, eller sosiallæreren eller kanskje var det håndballtreneren. Han fyren som er den eneste voksne som lytter til henne», og læreren sier fra til moren, som varsler politiet. Og dermed blir hun arrestert og dømt til åtte års fengsel. Men så skjer det brått noe uventet: En voldsom eksplosjon ryster salen, ryggsekkene flyr rundt om på hele scenen, og de mange jentene som er kommet inn og har stått tause, blir nå truffet og faller om. Har jenta med bombene tross alt lykkes med sitt terrorangrep, eller vil teatret bare vise oss hvordan bombingen kunne rammmet oss? Det blir jeg ikke klar over, for selv om de tre voksne gjennom hele timen har snakket og snakket, har jeg ikke opplevd noen dramatisk spenning i funderingene deres, pluss at jeg, enten på grunn av diksjonen eller av akustikken, har hatt problemer med å følge alt som Hege Aga Edelsteens og Line Heie Hallems sier, og Sebastian Skutterud Myers tydelige replikker har dessverre ikke kastet mer lys på det som skjer. Sluttreplikkene sies av jentene som til tross for at stykket jo handler om dem, hittil omtrent ikke har sagt ett ord. En av dem kommer fram og sier at hun “skal på skolen i morgen. Jeg starter kl. 10 med samfunnsfag. Etterpå skal jeg hjem og lufte hunden min etc.» mens en annen forteller oss at hun «mener aldri helt det jeg sier. Jeg skjuler mye. Ingen vet hvem jeg egentlig er».
Selve problemstillingen – hvordan kan en tilsynelatende helt vanlig ungdom ende opp som terrorist – er absolutt interessant. Mener for eksempel Vega Scene at spørsmålene som stilles her også hadde kunnet forklare Anders Behring Breivik?
Uansett, slik jeg opplever «Jenta med bombene» lykkes ikke Tue Biering og det solide ensemblet å gjøre den til engasjerende og viktig scenekunst. Men det kunne jo ha vært nyttig å ha med seg en ungdom å drøfte forestillingen med…
Din kommentar:
Jenta med bombene
Her ser vi alle jentene som ikke sier ett ord!
Erika Hebbert