Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

I dag er Shakespeares «Romeo og Julie» den mest kjente versjonen av den store vestlige myten om Kjærligheten og Døden, som vi også vet om fra sagnene om Pyramus og Thisbe – som Shakespeare for øvrig driver gjøn md i En Midtsommernattsdrøm – og Tristan og Isolde. Victoria Meiriks første oppsetning som fast regissør på Nationaltheatret er en original, oppfinnsom og tidløst moderne tolkning av denne klassikeren.

 

I åpningsbildet står hele ensemblet oppmarsjert på scenen, og alle bærer store plakater med navnet på rollefiguren de skal fremstille. Dagny Drage Kleivas scenerom er mørkt og svart, men en lysende anvisning forteller oss at det er søndag morgen, og at vi befinner oss i en gate i Verona. Slik angis tid og sted gjennom hele forestillingen, et virkningsfullt påfunn som understreker både dens teatrale og visuelt litt tegneserie-aktige preg.

Vellykket også å gjøre Samson, Baltazar og Gregorio (Jan Gunnar Røise, Ingjerd Egeberg og Trine Wiggen), tjenerne hos fiendeslektene Montague og Capulet, til et kor som fra begynnelse til slutt energisk og ekspressivt kommenterer og viderefører handlingen. I åpningsscenen gyver de løs på hverandre mens de i et tilnærmet slapstick-spill gir uhemmet fysisk uttrykk for Shakespeares grove, slibrige replikker.

Også musikken, Per Christian Revholt ved pianoet, men først og fremst de praktfulle ariene, mange av dem hentet fra Bellinis og Gounods operaer om Romeo og Julie, glimrende fremført av en svartkledd, skjebnesvanger Dødsengel, utdyper og kommenterer skiftende stemninger og følelse. Ingrid Vetlesen utmerker seg ikke bare ved sin vakre stemme, hun har også en sterk utstråling og et bemerkelsesverdig scenisk nærvær. Igjen et meget vellykket grep i Victoria Meiriks forholdsvis ukonvensjonelle regi. Nationaltheatret har dessverre ennå ikke fått ferdig listen over all musikken som brukes. Men den spenner vidt – Prokofjevs ballett om «Romeo og Julie» står naturligvis sentralt, men her er det også plass for The Doors, Nick Cave og Bob Dylan.

Den stadige bruken av videoprojeksjoner der to allestedsnærværende kameraførere presist og umiddelbart avslører følelsene skuespillerne uttrykker, skaper i tillegg en særegen og moderne nærhet mellom skuespillere og publikum, samtidig som «fotografenes» fysiske nærvær, spesielt i enkelte ømtålige scener, blir en krass påminnelse om ekshibisjonismen i vårt moderne paparazzi-samfunn. Ane Aasheims fantasirike kostymer er visstnok inspirert av kjente rocke-ikoner, mens Dagny Drage Kleivas scenografi bygger på sterke kontraster: På den ene siden forscenens moderne svartsnuskete gatebilde, opplyst av de fem bokstavene i ordet MERCY (Nåde) utformet i store, lysende røde klosser, og på den andre det gyllenhvite bakteppet der håndskrevne ord nærmest filtres inn i hverandre på gammelt pergament.

Alle disse elementene tyder på at Victoria Meirik har ønsket å gi en tolkning av «Romeo og Julie» som på en og samme tid skal være resolutt moderne og klassisk tidløs. Det er oppsetningens styrke, men også dens svakhet. Mens all kjapp og handlingsdrivende dialog fungerer utmerket, er det som om replikk-instruktør Victoria Meirik ikke har interessert seg for Shakespeares poetiske og utbroderende replikker. De er stort sett rett og slett livløse og kjedelige. Dette gir seg sterkt utslag i i første del, kanskje spesielt hos Kai Remlovs Mercutio, den vanligvis så sprelske og fantasieggende Queen Mab-monolog blir her bare flat, ordrik og intetsigende.

I det hele tatt er første del den svakeste. Etter pause tetner tempoet til, og oppsetningen får en fin og intens rytme. Meirik har med stort hell forenklet den kompliserte slutten med alle misforståelsene som fører til de elskendes død. Deres død i gravkapellet der gjenferdene av Tybalt og Mercutio vandrer hvileløst omkring, blir i stedet den uunngåelige rituelle slutten som allerede ble annonsert i prologen.

Som vanlig på National: Et sterkt og dyktig ensemble. Mariann Hole er helt riktig som Julie: Hun har pubertetens klossete ynde, litt hengslete og kalvbeint, med et voldsomt temperament. Det er vanskelig å forstå hvorfor Victoria Meirik presiserer at hun har fylt 20 år, det vil si er langt eldre enn hos Shakespeare. Kanskje for at hun skal passe bedre med Jon Øigardens Romeo? Han er nemlig ingen romantisk og lidenskapelig yngling, men en litt forknytt mann som jakter etter den stormende forelskelsen, men ikke gir inntrykk av å ha sterke følelser for andre enn seg selv. Ikke helt lett å forstå Victoria Meiriks hensikter her.

Konklusjon: En uortodoks og utfordrende «Romeo og Julie» som forhåpentligvis vil ha sterk appell til et yngre publikum.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 1. februar