Nationaltheatret, Torshovteatret:

Kakefabrikk med problemer

Av Christian Lollike
Oversatt av Camara Lundestad Joof
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Alice Tomola
Kosymedesign: Ane Ledang Aasheim
Med Olav Waastad, Peiman Azizpour, Marian Saastad Ottesen, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, Birgitte Larsen og Maria Kristine Hildonen

Christian Lollike har skapt en problematisk situasjon for «Kakefabikken», men dessverre er heller ikke komedien hans helt fri for problemer.

Nationaltheatret presenterer stykket som en «ramsalt spiss samfunnssatire», og det førte til at jeg virkelig gledet meg til å se «Kakefabrikken» - samfunnssatire er det dessverre ikke altfor ofte man får oppleve på scenen i våre dager. Riktignok skulle den være «forkledd som munter farse», men jeg tenkte meg at farse-elementet bare ville fremheve satiren. Jeg ble dessverre skuffet.
Forestillingen åpner med at Lattercoach (Peiman Azizpour) forteller oss om kakefabrikken, og oppfordrer oss til å le og more oss, og så kommer fabrikkeieren Niels (Olav Waastad) som forgjeves prøver å ta livet av seg fordi fabrikken er i ferd med å gå konkurs. Takket være sin sjarmerende hustru Else (Marian Saastad Ottesen) får han kontakt med konsulent Faxholm (Sigurd Myhre) som forklarer at årsaken til den ventede konkursen er at Niels bare baker søte kaker, som gjør folk syke. Skal virksomheten reddes, må han oppfinne sunne slankekaker. Det klarer han ikke selv, men han får hjelp av Zeinab, en østerlandsk kvinne (av en eller annen grunn her spilt av Ole Johan Skjelbred i utfordrende kvinneklær) som også når hun baker, følger sin tros Hellige Oppskrift.
Det er selve story’en i «Kakefabrikken», og i Runar Hodnes regi fortelles den med en rekke scener der både de nevnte fire personene og tre av fabrikkens ansatte kvinner med livslysten energi og sjarmerende humør leker seg gjennom historien.
Numrene hadde gjort seg utmerket i en lettbent revy, men som uttrykk for «spiss samfunnssatire» er de vanskelige å svelge! Greit nok at muslimskepsis og fedmefrykt  antakelig er en del av vår kultur, men her tar revyinnslagene overhånd, og i stedet for å fokusere på de – hvem vet? kanskje skarpe – replikkene har regissør Runar Hodne valgt å la ensemblet rope dem ut med en slik kraft at de ikke alltid er like lette å oppfatte .
Det som virkelig forbauset meg var at Runar Hodne til de grader hadde nedtonet teksten, og jeg opplevde at jeg måtte se manus for å få et riktig bilde av forestillingen. Og etter å ha lest gjennom Lollikes danske tekst, var jeg ikke i tvil. Meget mulig at «Kakefabrikken»s harselas over fremmedkulturelle kvinner og søte kaker traff blinken i Danmark for ti år siden da det først ble satt opp, men stykket mangler den dramaturgiske kvaliteten som en komedie trenger for å overleve. Kort sagt har Runar Hodne gjort så godt han har kunnet med en svak tekst, og ikke minst gjør ensemblet på syv en virkelig imponerende innsats. Men spørsmålet gjenstår: Hvorfor har Nationaltheatret valgt et så svakt stykke som en del av vårens repertoar?

Publisert: 09.05.22 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!