Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren
«Mens vi venter på no’Godt»
Av Linn Skåber
Regi: Cathrine Telle
Scenografi: Even Børsum
På scenen: Linn Skåber og Ine Jansen
Samuel Beckett lot to herrer vente på en mystisk Godot. Men det er snart 70 år siden… Mye har endret seg på den tiden, og hos Linn Skåber er det to kvinner som venter.
Etter en lang Corona-pause har Nationaltheatret endelig kunnet åpne dørene igjen, og det skjer gledelig nok med en norsk urpremiere - Linn Skåbers «Mens vi venter på no’Godt» - en selsom liten komedie med utgangspunkt i Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» fra 1953.
Stykket åpner med at Linn Skåber framfører en monolog om å være jente, først på 4-5 år så på 18, sitte på en strand, se ut over vannet og lengte mot det tilsynelatende ukjente på den andre siden av havet. Men så kommer Ine Jansen inn på scenen, og brått er de begge skuespillerinner. De forteller oss publikummere at de egentlig hadde tenkt å sette opp Beckett-klassikeren «Mens vi venter på Godot», et stykke Linn Skåber mener er «utrolig bra», mens Ine Jansen er uenig og synes det bare er stillestående og intetsigende. Uansett er det ikke så viktig hva de mener, for de får ikke spille stykket – det står i Becketts testamente at «det aldri må spilles av to kvinner». De to nevner et par andre mulige stykker de kan spille i stedet, men ender opp med at de «bare kan spille noe annet. Vente på noe annet. Som vi har gjort fra begynnelsen av».
Og i litt over en time får vi i salen følge dialogen mellom de to. Samtalen er springende og impulsiv, de tar aldri opp noe spesielt tema, men de er naturlig nok innom dagliglivets virkelighet. De er tydeligvis verken gift eller har samboer, men de har barn. Linn synes det er litt leit at den voksne sønnen ikke ser ut til å bry seg om hvordan hun har det, mens Ine lengter etter en hund – «Hvis jeg får en valp så skal jeg glemme ungene mine for alltid. Det lover jeg», sier hun. Og Linn gir henne en valp, en usynlig sådan, som kanskje ikke så overraskende heter «Ingenting», og som snart forsvinner.
Den absurde dimensjonen er til stede, og den blir enda tydeligere når en liten gutt entrer scenen og kunngjør at han kommer med en beskjed til dem. Fra Godot. Og som i Becketts stykke ender det også her med at Godot sier at han dessverre ikke rakk å komme innom, men i motsetning til hos Beckett der han fremdeles lover å komme dagen etter, slår han her fast at han «i all fremtid» ikke vil ha mulighet til å komme. Og henvendt til gutten framfører Ine sin sluttmonolog om menneskets uimotståelige higen etter det fjerne, det ukjente «livet der ute» som lokker med «no’Godt», selv om du «kanskje aldri vil vite hvorfor du ville ut. Hva du lengtet etter. Hva du håpet skulle skje. Hva du ventet på».
Det er ikke så enkelt å forstå hvor Linn Skåber vil hen. På den ene siden oppleves stykket til en viss grad som en lettbent kvinnelig utgave av Becketts original, hvilket underbygges av Even Børsums enkle mørke scenebilde, men på den andre siden sitter jeg igjen med følelsen av at Skåber har satset på å skrive en selvstendig og feministisk egenartet komedie, om hvordan to kvinner opplever å være midtveis i livet, fjernt fra ungdomtidens tro på at alt er mulig, og like før en deprimerende realitisk alderdom. Svakheten her er at verken Linn Skåber eller Ine Jansen er tydelige karakterer – de spiller spontant og godt, men blir aldri troverdige kvinner, de er og blir skuespillerinner. Teksten de tolker er altfor springende og mangler en psykologisk litterær dimensjon – Ine Jansens sluttmonolog til tross.
Da jeg så «Mens vi venter på no’Godt» forestillingen, noen dager etter premieren, var publikumsflertallet kvinner. Og Nationaltheatrets hjemmesider melder bare om utsolgte forestillinger. Det tyder på at stykkets perspektiv har kvinnelig appell, ikke minst en treffsikkert feministisk humor, og at seere flest ikke savner et mer dyptgående perspektiv.
Din kommentar:
Mens vi venter på no'Godt
Ine Jansen og Linn Skåber
Foto: Erika Hebbert