Riksteatret i samarbeid med Den Nationale Scene: "Don Quijote"

Don Quijote på Norgestur

Fritt etter Miguel de Cervantes
Dramatisert av Yngve Sundvor
Regi: Yngve Sundvor
Scenografi: Leiko Fuseya
Dramaturg: Morten Kjerstad
Med Svein Harry Schöttker-Hauge, Eirik del Barco Soleglad, Jenny Ellegård, Anne E. Kokkinn og Patrick Asplund Stenseth

To glimrende tolkninger av Don Quijote og hans følgesvenn Sancho Panza pluss regissør og dramatiker Yngve Sundvors bruk av Cervantes’ mange artige påfunn, gjør Riksteatrets «Don Quijote» til en egenartet og morsom oppsetning.

Cervantes’ «Don Quijote» er en sentral tittel i verdenslitteraturen, men boken er ikke blitt lest av så mange som dens berømmelse skulle tilsi.  Som gymnasiast var jeg ivrig opptatt av tidligere tiders litterære verk, men «Don Quijote» fristet meg aldri. Jeg betraktet den som en mannfolkbok, ettersom Cervantes ikke er opptatt av å skildre kvinneskjebner: Don Quijotes elskede, Dulcinea, finnes bare i drømmene hans, og spiller ingen rolle i handlingen. Den over 1000 sider lange romanen er først og fremst en beretning om de mange eventyrene til Don Quijote og hans følgesvenn Sancho Panza.
Kanskje det nettopp var min ungdoms skepsis som ga meg spesiell lyst til å se Riksteatrets dramatisering av eposet. Yngve Sundvor har lagt en moderne ramme om sin gjendiktning av roman: Handlingen utspiller seg i våre dager på et teater der det skal settes opp en sceneversjon av nettopp «Don Quijote», og stykket begynner med at skuespilleren som spiller Sancho Panza (Eirik del Barco Soleglad) blir forhørt av etterforsker Hanne Henriksen (Anne E. Kokkinn). Hun vil vite hva som førte til at han som hadde fått rollen som Don Quijote (Svein Harry Schöttker-Hauge), døde etter at han og Sancho Panza gikk ut på gaten sammen etter at de nettopp hadde hatt prøve på scenen der Don Quijote slåss med vindmøller... Og brått er vi inne på teaterscenen, og opplever den kanskje mest kjente scenen fra boken: Don Quijotes vindmøllekamp. I scenene som følger går teaterverdenen og Don Quijotes fantasiverden over i hverandre, først fordi de to skuespillerne innøver forskjellige scener fra boken, med hjelp av både regissør, sminkør og scenemester, og så fordi skuespiller Trygve etter hvert blir karakteren han spiller, og forvandler seg til selveste Don Quijote – på gatene i Oslo, og på et vertshus i Lillehammer der han innbiller seg at han møter Don Quijotes elskede i fantasiens verden, den skjønne kyske Dulcinea. I virkeligheten heter kvinnen Svetlana, og arbeider på en nattklubb der hun selger sex.
Av en eller annen grunn utspiller åpningen seg på forhørskontoret i et fengsel, og etter å ha intervjuet skuespilleren som fremstiller Sancho Panza, sender etterforskeren ham tilbake til cellen, uten at vi får vite hvorfor han er blitt arrestert. Selve slutten forekom meg også ganske uklar, men at den ytre intrigen ikke helt holder mål er ikke så viktig, ettersom forestillingen fungerer fint, uten dødpunkter. Jeg ble nysjerrig og skulle gjerne visst om alle de sprø episodene er hentet fra Cervantes, eller om Yngve Sundvor kanskje har diktet opp enkelte av dem. Han har ialllfall aktualisert dem, som når Don Quijote og Sancho Panza reiser på en heisatur til Lillehammer, og Svetlana/Dulcinea jobber som prostituert på en nattklubb.
Hos Cervantes har godseieren Alonso Quijano forlest seg på ridder-romaner, og derfor reiser han en dag selv reiser ut som ridderen Don Quijote. Boken, som av mange regnes for vår moderne kulturs første roman, er en satirisk skildring av datidens verden. Når Yngve Sundvor lar sin skuespiller-hovedperson leve seg så sterkt inn i rollen at han faktisk blir den han spiller, kan det tolkes som en ironisering over skuespilleres dobbeltliv, seg selv på den ene siden, og karakteren som framføres på den andre. Men denne eventuelle hensikten makter ikke å gjøre stykket til en aktuell samfunnssatire. Sjarmen ved forestillingen tror jeg simpelthen skyldes Cervantes’ mange påfunn, og de to hovedrolle-innehavernes glimrende tolkninger.
Svein Harry Schöttker-Hauge er en selvsikker Don Quijote som satser alt for å leve livet slik han vil ha det, mens Eirik del Barco Soleglad er både en omsorgsfull Sancho Panza og en skuespiller med stadig behov for rødvin. Anne E. Kokkin som regissør og barpike, Jenny Ellegård som Svetlana eller Dulcinea, og Patrick Asplund Stenseth i flere mindre roller, blant annet som scenemester Martin, bidrar alle til å gjøre «Don Quijote» til en egenartet og morsom oppsetning. Dramatiseringen kunne utvilsomt vært bedre, men selv om Yngve Sundvor har stått bak flere manus, er det nok som regissør han først og fremst har utmerket seg. Og det er denne «Don Quijote» et godt bevis på.

Publisert: 05.09.21 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!