Uklar stemme fra fortiden
Av Charlotte Brontë, oversatt av Ragnfrid Stokke
Dramatisert av Eline Arbo og Njål Helge Mjøs
Regissør: Eline Arbo
Scenograf: Olav Myrtvedt
Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten
Komponist og lydedesigner: Thijs van Vuure
Med Kjersti Tveterås, Torbjørn Harr, Heidi Goldmann, Anders Mordal, Mattis Herman Nyquist, Helene Naustdal Bergsholm og Hanne Skille Reitan
Ikke helt enkelt å skape overbevisende scenekunst av Charlotte Brontës «Jane Eyre».
1840-årene var en storhetstid for den engelske romanen: Dickens’ «David Copperfield», Thackerays «Vanity Fair», Emily Brontës «Stormfulle høyder» og søsteren Charlottes «Jane Eyre» ble alle utgitt i det tiåret, og samtlige er høyt anerkjente klassikere.
«Jane Eyre» er et skjellsettende verk blant annet fordi romanen fortelles som en selvbiografi, og fordi hovedpersonen er en sterk og selvstendig kvinne, som uten noensinne å avvike fra sine strenge prinsipper, ender med å få alle sine livsønsker oppfylt. Allerede i 1849 ble romanen overført til scenen, og siden har den vært utgangspunktet for operaer, balletter og musikkteater, men så vidt jeg kan se, er det første gangen den blir adaptert til scenen i Norge, iallfall på Nationaltheatret.
Jeg var spent på teatrets scene-utgave av Charlotte Brontës mesterverk fra 1845, for en roman så full av hovedpersonens refleksjoner over livets diverse viderverdigheter kan ikke være helt enkel å gjøre om til dramatikk. Det skjer nemlig ikke så meget i romanen - en innsiktsfull skildring av en jentunge, som fordi hun er usedvanlig selvstendig og sterk til å være født fattig og foreldreløs på 1800-tallet, foretar en slags klassereise.
Charlotte Brontës roman har form av en selvbiografi: Det er Jane Eyre selv som forteller sitt liv, og regissør Eline Arbo har valgt å bevare det selvbiografiske perspektivet: forestillingen åpner med at Kjersti Tveterås kommer inn på scenen, åpner en bok, begynner å lage mystiske lyder som hun oppfordrer publikum til å etterligne, og det ender med at hun får publikum til å rope Jane Eyre mens de øvrige i ensemblet omringer henne. Ingen tvil. Hun er Jane Eyre, og dette er teater.
Den første scenen hun deler med oss er nettopp den som åpner boken: Ti år gamle Jane blir angrepet av 14 år gamle John Reed (Mattis Herman Nyquist), sønnen til Janes fiendtlige fostermor, Mrs. Reed (Heidi Goldmann). Jane klarer å slå tilbake, og ender innesperret i det røde rommet. Så dukker en mystisk mr. Brocklehurst (Anders Mordal) opp, og han og Mrs. Reed blir enige om at Jane skal sendes på pensjonatskole. Der blir hun bestevenninne med Helen (Anne Skille Reitan), men vennskapet varer ikke lenge, for Helen har tæring og dør. Dødsfallet etterfølges av indiepopbandet London Grammars «Wasting my young years», og dermed er vi langt fra det 18. århundre!
Hittil har det vært forholdsvis greit å følge med i det som skjer. Men nå er Jane ferdig på skolen, hun har søkt – og fått – jobb som guvernante for 10-år gamle Adele (Helene Naustdal Bergsholm) på Thornfield Hall, og der utspiller nesten hele resten av romanen – og stykket – seg. Og her vrimler det av personer det ikke alltid er like lett å forstå rollen de spiller i Janes liv. Greit nok med Adele som Jane skal være guvernante for, og med Mr. Rochester (en litt for forsiktig Thorbjørn Harr) som blir Janes livs kjærlighet, og som eier Thornfield Hall og antakelig er far til Adele, men ikke så greit med Mrs. Fairfax (Heidi Goldmann, tidligere Janes fostermor), med Grace Poole, Lady Ingram (Heidi Goldmann) lady Ingrams datter (Ane Skille Reitan) og på herresiden Mason (Anders Mordal), Lord Ingram, St. John Rivers og presten (alle spilt av Mattis Herman Nyquist).
Arbos og Mjøs’ dramatisering følger romanens ytre begivenheter ganske nøye, men uten å gi dem det interessante innholdet som i boken springer ut av Jane Eyres egne refleksjoner og tanker. De er selve romanens styrke, men får ikke særlig plass i sceneversjonen. Og resultatet blir ganske utvendig og litt kjedelig teater, der verken den hypermoderne feministiske talen Eline Arbo selv har skrevet og får Jane til å rope ut, eller de moderne rockelåtene hun har lagt til, gjør hennes «Jane Eyre» mer interessant eller aktuell.
På pluss-siden Olav Myrtvedts stemningsfulle og oppfinnsomme scenografi sammen med Alva Brostens elegante kostymer, og et opplagt ensemble – mange var også med i Eline Arbos forrige Nationaltheater-oppsetning «Hærmennene på Helgeland», blant andre Kjersti Tveterås, som her spiller en Jane Eyre man gjerne hadde sett i en mer reflekterende tolkning. Bare synd at Eline Arbo ikke helt har lykkes med verken tekst eller regi.
Rett skal være rett: En del ungdommer opplevde tydeligvis stykket som en virkelig morsom komedie, og hele Nationaltheatrets fullsatte hovedsal hilste den etter teppefall med spontan, hjertelig applaus og hurrarop! Da er det ikke lett å være skeptisk, men en kritiker kan ikke gjøre noe annet enn etter beste evne å forstå og forklare sin egen opplevelse….
Din kommentar:
Jane Eyre
Jane Eyre (Kjersti Tveterås) og Rochester (Thorbjørn Harr)
Foto Øyvind Eide