Problematisk julenattsdrøm
Av Mads Bones og Kyrre Havdal
Regissør og dramatiker: Mads Bones
Komponist og musikalsk ansvarlig: Kyrre Havdal
Scenograf: Gjermund Andresen
Koreograf: Martha Standal
Kostymedesigner: Christina Lovery
Med Monica Dybwad, Marian Saastad Ottesen, Peiman Azizpour, Trond Espen Seim og mange mange fleire
Ikke lett å forstå hva denne «julenattsdrømmen» går ut på!
I 1924 hadde Nationaltheatret urpremiere på Sverre Brandts «Reisen til julestjernen», fram til 2017, i nesten 100 år, teatrets mest populære juleforestilling for barn. Den har ført til at teatret hver høst satser på en oppsetning for målgruppen. Allerede i 2019 hadde Mads Bones og Kyrre Havdal ansvaret for årets forestilling, og da laget de en egen versjon av Lewis Carrols «Alice i Vidunderland». I år har de selv diktet opp «En julenattsdrøm».
Det er ikke enkelt å følge handlingen i «En julenattsdrøm», for den kan ikke sies å være handling i ordets betydning. Stykket utspiller seg på et teater, og i åpningsscenen faller daværende teatersjef (Håkon Ramstad) død om etter å ha holdt tale på premierefesten for «Askepott og prinsen». Hans enke (Marian Saastad Ottesen) gir beskjed om at hun overtar sjefsstillingen.
Så flytter historien seg fire år fram. Vi er fremdeles på teatret som nå skal sette opp igjen «Askepott og prinsen», og de interne forholdene i teatret under prøvetiden ugjør handlingen. De er ikke lette å følge – iallfall ikke for den yngre målgruppen som neppe har særlig kunnskap om sufflører, repetitører, rolleutdelinger og dramaturger. Like før pause skjer det endelig noe: to utenlandske eksperter (Øystein Røger og Lena Kristin Ellingsen)har fulgt prøvene, og avsier en knusende dom: en dårlig forestilling som viser hvor lite teatret kan om barn.
Ingen tvil om at «ekspertene» har rett, og jeg er spent på om forestillingen vil ta seg opp etter pause. Dessverre kan tydeligvis heller ikke ekspertene så mye om barn som slik de ser det, bare «synes tre ting er gøy: bæsj, tiss og promp».
På ett punkt følges ekspertenes råd, annen del åpner med at et enormt do rulles inn på scenen, og litt senere bæsjer ekspert Lena Kristine Ellingsen på gulvet. Så krangles det om oppsetningen blir en suksess eller en fiasko, men da kommer selveste Dronningen for å overvære premieren, og det hele ender med at Askepott/Johanne (Monica Dybwad) og den virkelige prinsen (Peiman Azizpour) får hverandre.
Som sagt, ikke akkurat en god dramatisk handling, og verken dialogene eller sangtekstene er utformet slik at de går hjem hos den yngre målgruppen. Dette har lenge vært et problem med Nationaltheatrets nye familieforestillinger: dramatikerne er mer opptatt av at teksten skal more de voksne enn barna, og denne gangen går det enda lenger enn vanlig, fordi stykket både mangler handling og skikkelige karakterer.
Kyrre Havdals musikk er ikke særlig fengende, men forestillingen har sine positive sider:et glimrende, engasjert og humørfylt ensemble gjør alt de kan for å skape godt teater, en til minste detalj gjennomført og fantasifull scenografi signert Gjermund Andresen, og Christina Loverys stemningsskapende kostymer. De fleste spiller flere forskjellige roller, og samtlige gjør en imponerende innsats i koreograf Martha Standals artige dansenummere.
Det er litt synd at så meget talent skal sløses bort på en svak tekst. Til tross for at julen omtrent ikke nevnes, beskriver Nationaltheatret på sin hjemmeside forestillingen som «en hjertevarm, underholdende og morsom julefortelling for store og små». Det er den dessverre langt fra å være, og selv om en del voksne moret seg kongelig, virket de yngre publikummerne ganske uinteresserte
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15. november 2021
Din kommentar:
En julenattsdrøm
Et humørfylt og dyktig ensemble!