En forenklet «Hamlet»
Av William Shakespeare
Oversatt av André Bjerke
Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørresen
Regissør: Johannes Holmen Dahl
Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell
Komponist og musikalsk ansvarlig: Alf Lund Godbolt
Slagverk: Elisabeth Mørland Nesset
Med Herbert Nordrum, Jan Gunnar Røise, Ågot Sendstad, Maria Kristina Hildonen med flere
Regissør Johannes Holmen Dahl har sløyfet en del bipersoner, til og med Hamlets venn Horatio, og konsentrerer seg om handlingen i en sterkt forkortet utgave av Shakespeares klassiker.
Shakespeare’s over 400 år gamle drama blir stadig tolket på nytt. Jeg har for eksempel sett nytolkninger av en rekke kjente regissører - fra Yngve Sundvor, Anders T. Andersen, Morten Cranner til Peer Perez Øian. Det har ikke alltid vært like lett å forstå regissørenes hensikter, men felles for samtlige oppsetninger har vært en rekke sterke skuespillerprestasjoner, spesielt husker jeg Anders Baasmo Christiansens Hamlet.
Jeg var derfor spent da teatersjef Kristian Seltun i sin forhåndspresentasjon av årets «Hamlet» forklarte at dette var «en klar og tydelig versjon av Hamlet, der teksten er strøket mye ned – og der replikkene får en nesten skulpturell kvalitet; teksten stilles frem på scenen og familiekonflikten får stå i sentrum for fortolkningen.»
For to år siden gjorde Johannes Holmen Dahls gjennomtenkte tolkning av Sofokles’ over 2000 år gamle «Antigone» et sterkt og positivt uttrykk, og jeg var spent poå hvilke grep han ville ta med denne andre av våre store sceneklassikere, Shakespeares tragiske fortelling om en ung mann som kommer hjem til farens begravelse, og opplever at hans mor, like etter farens død, gifter seg med farens bror. Så kommer farens gjenferd og forteller at han er blitt myrdet av broren, og at det er Hamlets plikt å hevne hans død… Hamlets verden faller sammen… og vi følger ham fram til en dramatisk slutt.
Det spesielle ved Johannes Holmen Dahls oppsetning er at han har konsentrert seg om handlingen, og kuttet drastisk, ikke bare i Shakespeares tekst, men også i persongalleriet. De fleste som er sløyfet er bipersoner, og dermed blir handlingen enklere å følge og langt mer direkte. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor Holmen Dahl har utelatt Horatio, Hamlets beste og eneste venn. Det er kanskje for å understreke Hamlets menneskelige ensomhet... en ensomhet som understreker hans brutale atferd overfor Ophelia, som jo er datter av Polonius, og dermed tilhører den delen av hoffet som støtter dagens Konge.
Nia Damerells kostymer er tidløse, Hamlet går i en slaskete svart bukse og mørkerød bomullsgenser, kvinnene er noe mer gammelmodig elegante, mens hoffmennene er korrekt kledd. Damerell har også ansvaret for scenografien der hele Nationaltheatrets Hovedscene er badet i mørke, mens et glitrende gullforheng utgjør bakteppet. Det mørke rommet er i slekt med Holmen Dahls «Antigone» som også utspilte seg på en helt svartlagt scene (Det Norske Teatrets Hovudscene), et utttrykk for stykkenes dystre virkelighet, og som i «Antigone», understreker Elisabeth Mørland Nessets voldsomme trommeslag at døden er menneskets skjebne, men denne gangen litt for voldsomt.
Ågot Sendstad (Hamlets mor), Jan Gunnar Røise (Kongen), Håkon Ramstad (Polonius), Elias Holmen Sørensen (Laertes), Sigurd Myhre og Patrick Hilmar Iversen (Rosenkrantz og Gyldenstjerne) skaper alle troverdige skikkelser, og Maria Kristina Hildonen er et inntagende nytt bekjentskap som Ophelia. Mest inntrykk gjør nok Kim Haugen som myndig Gjenferd, og Anne Krigsvoll som Graver.
Men nok en gang er det tolkningen av Hamlet som gjør oppsetningen til en spesiell opplevelse. Herbert Nordrums fortvilte og forvirrede Hamlet er en litt annen dansk prins enn jeg har opplevd tidligere, men nettopp framstillingen av Hamlet som en dypt ulykkelig, søkende og usikker ungdom gir stykket en ganske spennende ny dimensjon, og Herbert Nordrums gjennomførte intense og dyptfølte tolkning er en sterk opplevelse.
Din kommentar: