En fastleges bekjennelser
Dramatisert av Tyra Tønnessen etter Nina Lykkes roman
Regi: Tyra Tønnesen
Scenografi og kostymedesign: Leiko Fuseya
Med Tone Mostraum, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Ingebrigtsen og Kim Haugen
«Full spredning» er en ganske vellykket satirisk skildring både av legeyrket og av dagens velferdssamfunn.
Hovedscenen ligger i mørke bortsett fra det skarpe lyset fra en lommelykt. Et skrik flerrer scenen: «Ta meg! Bare ta meg!», roper en angstfylt kvinne (Tone Mostraum), og brått blir plastskjelettet som står i et hjørne, til en levende mannsperson, ikledd en elegant historisk kostyme. «Det ville ha hendt uansett», sier mannspersonen. Snart skjønner vi at han representerer kvinnens alter ego som allmenn praktiserende lege, og at hun, fordi hun mener humoren er viktig på et legekontor – har gitt ham mannsnavnet Tore, og han spilles av Herbert Nordrum.
Det er et morsom, og scenisk vellykket påfunn å la hovedpersonens indre tanker og reaksjoner utspille seg på den måten, og da Tore mot slutten går over til bare å være skjelettet, kan det tyde på at hun nå ikke lenger er i tvil om hvilke livsvalg hun tar. Skildringen av fastlege Elins profesjonelle virkelighet med hennes mange pasienter, framstår på mange måter som det viktigste i Nina Lykkes roman, selv om ekteskapsbruddet og det nye intense forholdet til ungdomskjæresten Bjørn også er avgjørende, og har gitt tittel til boken: Elin minnes samlivsterapeuten som ble spurt om hun ville anbefale utroskap som medisin for utkjørte samliv, og som svarte: «Ikke mer enn jeg vil anbefale kreft». Og Elin konstaterer at nå har hun selv «full spredning».
Samfunnssatire er tydelig her, ikke bare i historien om moderne ekteskapssammenbrudd, men kanskje aller mest i skildringen av pasientene til allmennpraktiserende Elin – fra Hestehalemannen som absolutt vil til psykolog fordi han sover dårlig, ikke liker jobben, ikke gidder å trene, og hater hunder og naboer, til 20-åringen som ikke orker å reise på ferie til Nice sammen med mamma og pappa, den feite Tjukken, og et eldre par som vil ha kunstig befruktning. Eller som Elin selv uttrykker det: «Jeg skal slippe inn en stadig skjørere og mer følsom befolkning som samtidig blir stadig frekkere og mer krevende, som tar det som en selvfølge at kroppen skal fungere knirkefritt, som blir overrasket den dagen den ikke gjør det.»
Bortsett fra Tone Mostraum og Herbert Nordrum har de tre øvrige i ensemblet en rekke forskjellige roller – ikke bare spiller de alle Elins pasienter, men de er også hennes ektemann Aksel (Kim Haugen), elskeren hennes Bjørn (Trond Espen Seim) og hennes demente mor (Marte Ingebrigtsen). Dette gjør at pasient-episodene minner om vittige og samfunnssatirisk revynumre, og jeg skulle nok ønske at Tyra Tønnessen hadde gitt flere av dem plass i sin dramatisering.
Men en teatertekst krever jo en handling, og hun har valgt å vektlegge kjærlighets-utviklingen mellom Bjørn og Elin, en snart 50 år gammel kvinne i midtlivskrise som hun helst ikke vil vedkjenne seg, men som nok er årsaken til at hun desperat med liv og lyst gir seg hen til et nytt forhold, et forhold som egentlig ikke er nytt ettersom Bjørn og hun var sammen da de var unge, og det første han forsikrer henne om er at årene ikke har forandret henne, «du ser jo helt lik ut».
Tyra Tønnessen har ikke bare dramatisert romanen, hun har også regi på forestillingen. Leiko Fuseya har valgt å skape et meget enkelt mørkt scenebilde der sms’ene hovedpersonene utveksler før pause stadig blir projisert opp i bunnen av rommet, mens de grå veggene i annen del er dekket av voldsomme gylne malerier – er det fordi Elin og Bjørn nå nyter sine sexmøter i Oscarsgate-leiligheten til Elins demente mor? Få rekvisitter – en undersøkelsesbenk, ett bord og noen stoler, et piano og en divan dukker opp når de trengs – men nesten hele stykket utspiller seg på den fremste delen av scenen, og ettersom det er lite handling, skulle jeg tro at en mindre scene bedre hadde fått fram tekstens nærhet og intimitet, selv om det store mørke rommet kanskje symboliserer den ukjente verdenen som omgir oss.
I godt samspill med Herbert Nerdrums Tore er Beate Mostraum en intens og troverdig Elin som helt til slutt sliter med fullt ut å ta ansvar for seg selv og sine valg, og Kim Haugen, Marte Ingebrigtsen og Trond Espen Seim både skaper overbevisende skikkelser som Bjørn og Aksel, og gode parodier som Elins pasienter. Jeg tror nok at dramatiseringen kunne vist en skarpere kontrast mellom menneskelig lidelse og tristhet på den ene siden, og den nådeløs satiren på den andre, og dermed skapt en enda bedre sceneversjon av Nina Lykkes Brage-prisvinnende roman, men hele oppsetningen tatt i betraktning, er «Full spredning» blitt en ganske tankevekkende samfunnssatire som vil kunne more mange.
Din kommentar:
Full spredning
Fastlege Elin (Tone Mostraum) sammen med sitt alter ego Tore (Herbert Nordrum)
Foto Øyvind Eide