Antiteatret: "DJ Pedo"

Mangelfull dekning av viktig tema

Antiteatret på Mekverk i Konowsgate: «DJ Pedo»
Manus: Even Torgan, Even Vesterhus og Fanny Vaager i samarbeid med skuespillerne
Idé: Even Torgan, Even Vesterhus og Aslak Maurstad
Kostyme: Julie Wiese
Regi: Even Torgan
Scenografi: Mira Genevieve Landa
Med (i alfabetisk rekkefølge): Elisabeth Aschehoug, Tani Dibasey, Johannes Gjessing, Janne Heltberg, Deniz Kaya og Sebastian Lorentz Warholm

For første gang opplevde jeg at Antiteatret ikke helt levde opp til forventningene.

Da en vennegjeng fra Romerike Fokehøyskole for en del år siden grunnla Antiteatret, var det fordi de var lei både institusjonsteatrene og de «nyskapende» frie gruppene. De ville lage teater som både var aktuelt, samfunnsengasjerende og underholdende. De formulerte tre prinsipper: «aldri lage teater kun for teaterinteresserte», «aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i», «aldri lage kjedelig teater». Målgruppen deres var unge mennesker mellom 16 og 30 år.
Jeg ble kjent med teatret i 2015, og har fulgt det med stor interesse. I 2019 tok de opp klimaproblemet i «Før vi dør», og tidligere hadde mobbing, dop-avhengighet og me-too vært temaer. Jeg møtte derfor opp med store forventninger til årets forestilling. Men denne gangen ble jeg skuffet.
Tittelen, «DJ Pedo», tydet på at pedofili var årets tema, og programmet viser til at mens det i 1998 var «3000 rapporter om barn fremstilt i overgrepgsmateriale på nett» var det i 2019 «18,4 millioner rapporter, med totalt 45 millioner unike bilder og videoer».
Tidligere tok teatret gjerne utgangspunkt i allerede eksisterende filmer og teatermanus, men siden «Det går bra» i 2017 har de selv stått for manuskriptet, og selv om det har resultert i gode oppsetninger, har det vært tydelig at manus-skriving ikke er deres sterkeste side. Og i «DJ Pedo» er problemet nettopp det svake manuskriptet.
Jeg har aldri tidligere hatt problemer med å følge Antiteatrets forestillinger, tvert imot har jeg fremhevet skuespillernes gode diksjon, men denne gangen opplevde jeg det som meget vanskelig. Uansett årsak, det tok faktisk en god stund før jeg oppfattet hva forestillingen dreide seg om.
I det vi blir registrert utenfor inngangsdøren, får vi hengt en plastbrikke rundt halsen med navnet vårt pluss et teknisk område som vi skal representere, for eksempel «lyd» eller «lys». Inne er det ingen vanlig teatersal, vi blir sittende rundt scenen, og det hele starter med en innsmigrende kvinnestemme som tydeligvis vil forføre noen – en åpning som ikke følges opp.
Snart blir vi tilskuere en del av forestillingen, slik det er vanlig på Antiteatret,vi blir stilt spørsmål og svarer. En i ensemblet stiller seg opp og synger en smektende blues-vise, og litt etter litt går det opp for meg at gruppen er et ensemble som skal ut på turné.
Gruppens leder er Kaja (som tolkes av den dyktige Janne Heltberg), mens Tani Dibasey (Atman) som har fremført åpningssangen, er den store stjernen. Gruppen skal også opptre på Lindmos fredagsshow. Etter en stund blir vi tilskuere bedt om å forlate salen, og gå inn i den neste, der vi kommer mye nærmere samtlige på scenen. Og nå viser det seg at plateselskapet har avlyst turneen, fordi det har stått i pressen at Atman ser på barne-porno, noe han har innrømt, men han har aldri gjort noe mer enn å se på. Vi publikummere blir spurt om vi ikke er enige i at det er behov for en hjelpelinje for utsatte barn, og det er vi naturligvis. Så viser det seg at Red Bull er villig til å overta turneen, vi blir bedt om å gå tilbake til den store scenen, og forestillingen avsluttes med en fortrolig samtale mellom Atman og en viss Mats som visstnok er en fan av ham. Men hva de snakker om, gikk meg hus forbi.
Det er et viktig og aktuelt tema Antiteatret tar opp denne gangen, men jeg må dessverre si at, slik jeg opplever det, er det ikke godt fremstilt, blant annet fordi de mange personene er altfor utydelige. Det er ingen tvil om at her burde Antiteatret tatt kontakt med en dramaturg. Jeg vet ikke om forestillingen har et manuskript, jeg fikk bare en «sceneoversikt» som ikke gjorde handlingen særlig lettere å følge. Til gjengjeld opererer den med flere personer -Yusef, Sander, Iben, David, Benjamin - som jeg ikke skjønner hvem er. Det er mulig at jeg hadde fått en helt annen og sterkere opplevelse dersom jeg hadde klart å følge teksten bedre. Jeg håper også at forestillingen klarer å nå fram til de unge seerne som utgjorde over 95 prosent av publikum. Men for meg ble dette møtet med Antiteatret en uventet nedtur.

Publisert: 25.10.21 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!