Himmelsk opprør
Av Alf Kjetil Walgermo
Tekstutvikling og omarbeiding: Rebekka Nilsson og Carl Morten Amundsen
Regi: Rebekka Nilsson
Scenograf og kostymedesignar: Kaja Ebbel Fredriksen
I rollene: Andreas Koschinski Kvisgaard, Iren Reppen, Unn Vibeke Hoel, Gard Skagestad, Kidane Gjølme Dalva og Niklas Gundersen
«Den minste engelen» kan være en kommentar til dagens mange nye tolkinger av kristendommen. Men stykket er langt fra godt barneteater, og når nok ikke ut til målgruppen.
Teatret satser sterkt på barn i år, og skal spille barneteater på alle sine tre scener. Barnesesongen startet lørdag på teatrets minste scene 3, med urpremiere på «Den minste engelen», dramatikerdebut’en til forfatteren Alf Kjetil Walgermo, som også er kulturredaktør i Vårt Land.
Stykket i utspiller seg i himmelen, og hovedpersonen er den unge engelen Mikel, den eneste av alle englene som ikke har fått vinger. Han skjønner ikke hvorfor, vi i salen får heller ingen forklaring.
Mikel går på engleskolen og når lærer Venge ber ham gjøre greie for «himmelen og alle skapningane», kan han leksen: «Himmelriket er perfekt. Her lever alle i fred med kvarandre. Ingen kjenner til synd eller dårlege tankar. Engelen elskar neste-engelen sin, og her herskar fullkomen harmoni.» Den klassiske versjonen av forskjellen mellom Himmel og Jord.
Men snart viser det seg at «den himmelske harmoni er skjør som eit snøflak og når som helst kan bli oppløyst i kaos og anarki». I likhet med kristendommens lysbærer Lucifer gjør Lysengelen her opprør mot erkeengelen Mikael og Himmelens eldste engel Gamla, og basunspiller Jona, kanskje Mikels beste venn, blir drept. Så viser det seg at Gamla faktisk er Gud. Hun skulle passe på menneskene på jorden, men der hadde det vært så mye krig og lidelse, at hun ikke orket mer, og overlot menneskene til seg sjølv. Da bestemmer Mikel seg for at han som ikke har fått vinger, fremdeles er «ein gut og høyrer til på jorda». Han tar stigen ned, fast bestemt på å «arbeide for at verda der skal bli litt betre, dag for dag», mens Gud blir sittende og se utover himmelen.
Det er ikke helt lett å skjønne hvor Walgermo vil hen med denne framstillingen av himmel, Gud og engler. Men i dag mener mange at den klassiske kristendommen trenger nytekning, og Walgermo synes kanskje at kristendommens Gud har utspilt sin rolle, og at vi må se å fornye vedkommende, ja, gjerne gjøre ham til kvinne? Stykket kan i så fall være tenkt som en kommentar til vår tids mange nye kristendoms tolkninger. Men uansett tror jeg neppe at dette budskapet vil nå fram til målgruppen i den form det her har fått, der blant annet språket er svært litterært og komplisert.
Scenebildet er enkelt, to store gyldne ballonger skal tydeligvis forklare oss at dette er himmelen, og ingen tvil om at skuespillerne gjør sitt beste for å skape overbevisende skikkelser. Andreas Koschinski Kvisgaard som er ganske ny på Det Norske, er en meget uttrykksfull og nyansert Mikel, en tolkning som nok hade fortjent en betre tekst, mens Unn Vibeke Hoel er en morsom karikatur av en Gud som faktisk flere gir fleire assosiasjoner til Satan djevelen, Niklas Gundersen er en streng lærer, mens Iren Reppen og Gard Skagestad er troverdige engler.
Men det er ikke lett å skjønne at Det Norske Teatrets gledelige satsing på barneteater starter med en så utilfredsstillende scenetekst!
Denn anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 16. august 2021
Din kommentar:
Den minste engelen
Andreas Koschinski Kvisgaard er en meget uttrykksfull og nyansert Mikel
Foto Dag Jenssen