Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

 Bakgrunnen for «Mor Courage» er i den opprivende tredveårskrigen (1618 til 1648), en av de mest brutale og blodige krigene i europeisk historie. Mor Courage følger hærstyrkene i en gammel, skranglete kjerre, og med nød og neppe livnærer hun seg selv og sine tre barn med å selge mat, brennevin og andre varer til soldatene. Bertolt Brecht skildrer henne gjennom 12 år, fra 1624 til 1636, og krigen bringer henne og kjerra hennes fra Dalarna i Sverige gjennom Polen til Halle i Tyskland. Til tider er hun alene, til tider slår hun seg sammen med ulike mannfolk. Når stykker begynner, har hun tre barn, den tøffe Eilif, den skikkelige Sveitserosten og den døvstumme Kattrin. Hun har ett mål i livet, at hun og ungene skal overleve. Men hennes prioritering av de materielle forholdene fører henne iblant på ville veier, og i stykkets siste scene sliter hun med å dra kjerra videre. Alene. De tre barna er døde, men heldigvis fortsetter krigen, den eneste livsformen hun behersker.

Det er det bitre og beske budskapet i stykket som Brecht skrev like før annen verdenskrig brøt ut. Handlingen fortelles gjennom en rekke mer eller mindre løsrevne episoder som forklares med en innledende tekst om hvor lang tid som er gått siden sist, om 30-årskrigens utvikling, og om hva som nå vil skje.

Regien er ved katalanske Ferran Audi. Det er ikke første gangen han gjester Norge, han laget nylig en modernisert versjon av Ibsen «Lille Eyolf» («Frost») med Tond Espen Seim i rollen som Allmers, og la innspillingen til Ålesund.

Ved å flytte Brechts forklarende tekster over til programmet, har Audi tonet ned den historiske konteksten, og han har latt handlingen utspille seg i tidløse omgivelser. Vanskeligere er det å forstå at han har valgt å nedprioritere teksten, ikke bare ved å underordne den et voldsomt fysisk ekspressivt uttrykk, men også ved å få skuespillerne til å rope den ut med så kraftig volum at ordene i lange partier drukner og meningen forsvinner. Dette blir spesielt merkbart fordi Samovarteatrets skuespillere som kommer fra flere land, også spiller på flere språk, her for eksempel engelsk, russisk og flere norske dialekter, og brå språkskift med voldsom stemmebruk gjør det vanskeligere å følge med.

Audi forklarer i programmet at han har villet vektlegge tekstens humor og personenes energi og vitalitet. Ingen tvil om at skuespillerne utviser mengder med vital energi gjennom både stemmevolum og voldsomt kroppsspråk, men all den grovkomiske slapsticken dreper Brechts satiriske humor.

Den burleske spillestilen er svært plagsom i episoden der Kattrins heltemodige forsvar av nabobyen volder hennes død, men i sluttscenen våger Ferran Audi å bruke stillfarende, sterkt emosjonelle midler som fremhever tragedien uten å sentimentalisere den, som når han lar den avdøde Kattrin et øyeblikk gjenforenes med broren i det hinsidige. I hans regi her skaper skuespillerne enkelte og direkte, og med den riktige nøkterne distansen, en sluttscene så gripende og vond at den et øyeblikk forsoner meg med hele oppsetningen.

Ferran Audis regikonsept er høyst diskutabelt, Paul Dessaus fascinerende musikk kommer ikke til sin rett, og tekstframførelse er heller ikke de medvirkendes sterke side, for ikke bare danserne, men også skuespillerne overbeviser langt mer gjennom kroppsspråk og mimikk. Men til tross for åpenbare svakheter, er oppsetningen båret fram av en kraft, en entusiasme og en spilleglede som gjør den severdig, samtidig som den er et bevisst og helhetlig forsøk på å nytolke en viktig tekst.